Publisert 19. juni 2023
Ulike typer båter har ulik motor for å komme fremover.
Noen båter bruker seil, vinden retning bestemmer hvor en lander
Noen må en ro selv – livet er et krevende, lite plass til å hvile
Noen har en liten påheng – en kommer frem, men det kan ta sin tid (jamfør de som lever i samsvar med tankekraft).
Noen har en større båt og sterk innebygget motor – de kan reise dit de vil (jamfør de som lever i samsvar med hjertekraft).
Som psykoterapeut møter eg jevnlig mennesker i robåt. Dette har en naturlig forklaring, fordi uforløste traumer svekker menneskets indre kraft. Den forsvinner ikke, den er der hele tiden, men en klarer ikke å hente den frem alene.
DE SURE EPLENE:
Dette er vanligvis en av de sure eplene en må ta en bit av – en fikser ikke psyken helt alene. På et vis er livet bra, en har det en ønsker seg, jobb, familie, hjem. Men gleden mangler. Energien er ikke der slik en ønsker heller. Noe er i ubalanse – men hva.
Det neste sure eplet en møter på er barndommen. Mange tenker eg vil ikke gå dit, det er ferdig. Eg vil ikke utlevere mine foreldre. Hvis du tenker slik kan eg berolige deg. Det hjelper ingen å utlevere egne foreldre. Det enste som hjelper er å forstå egne mønstre. Hvorfor en handler som en gjør.
Barndommen er viktig av den grunn at det er i disse årene at våre mønstre for vår væremåte dannes. Og om en vil endre på dette som voksen, må en gå tilbake. Dette virker på samme måte som når en kjører feil med bilen. Skal en på rett kurs igjen, må en ofte tilbake til det sted hvor en valgte feil kjøreretning.
Det er to former for traumer som skjer i barndommen. Den ene form er når vi opplever at vi er i en livstruende situasjon, dette skaper intens frykt i oss. Slik frykt kan også oppstå i mors liv dersom det er trussel om abort eller fødselen var vanskelig. Samlivsbrudd og kriser i familien i form av dødsfall eller sykdom kan også skape frykt traumer.
Den andre form for traumer oppstår når ens selv er truet. En opplever da skam. Dette skjer når en vokser opp i hjem hvor en ikke får være seg selv, hvor det er liten interesse for å bli kjent med den en selv er. Vanligvis har foreldre som ikke ser egne barn, heller ikke blitt sett som barn. En form for arvesynd eller generasjonstraume sier vi i dag. Som voksen oppleves dette som skam. Denne skam kommer til uttrykk som at en ikke ivaretar seg selv, hater seg selv, eller skader seg selv. Det andre har gjort mot en, vil en ofte også gjøre mot seg selv.
Selvfornektelse på grunn av skam, er en reaksjon på noe som har skjedd. Det er ikke ens identitet, selv om det kan føles slik. Typiske dilemmaer på grunn av mangler i barndommen er:
– søke og avviser kontakt
– en avviser egne behov og ivaretar andres behov (pleaser, martyr, co-avhengig)
– mangler tillit til seg selv og andre, må ha kontroll, blir pereksjonister
– lar andre og andres meninger styre eget liv
– er styrt fra tankeverden og ikke fra hjertekraften.
Dette er alle mønstre som mange strever med. Og så lenge en ikke har løst seg fra disse lenkene, oppleves det som blykuler som holder en i ro. Uansett hva en gjør for å komme løs, komme videre, så henger en fast i fortiden.
Eg har i den senere tid reflektert over de som har motor og de som mangler motor. Noen av de som mangler motor er så låste i sin egen verden, at de ikke tar inn noe som kommer utenfra. Eg kan selv kjenne igjen deler av et slikt mønster, da eg hater å bli snakke til, istedenfor å bli snakka med. Eg zoome fort ut, når mennesker oppfører seg som en talemaskin, og det er null gjensidig kontakt. De fleste kjenner slike energivampyrer.
Det som er utfordringen for meg som psykoterapeut er å hjelpe mennesker til å komme i kontakt med den delen i seg selv som kan handle slik at en ivaretar egne interesser. Det er ikke en måte å leve livet på, det er mange. Og enhver av oss må finne frem til hvem vi er og hvordan vi ønsker å bruke våre liv.
Teoretisk er oppskriften å reflektere sammen om det mønster som skaper vansker i klientens liv. Og som alltid er dette mye lettere når en leser om det, eller er på kurser hvor alle deltakerne er kjempesugne på å lære om seg selv. Slik er ikke det virkelig livet. I det virkelige livet har vi alle et forsvar som saboterer for oss. Og det er dette en må komme forbi om en skal bli den agent som en er født for å være i eget liv. Alle har sin egen vei. Dette gjør livet som psykoterapeut spennende og meningsfylt. Ikke to liv er like, ikke to terapier handler om det samme. Vi er født for å leve den vi er. Vi er født fort å ta i bruk vår sjelskraft, og skape våre egne liv. Og det er samme sjelskraft som vi bruker når vi tar oss ut av båter som mangler årer (total avmakt), båter med for svak motor (mangler energi til å bli friske). Vi har alle tilgang til ubegrensa kraft når vi knekker koden med hjertekraft.
Veavågen den 19. juni 2023.
HIldur Vea, PhD