Publisert 6. november 2024
Selv om alle barn har en mor, er det ikke alle mødre som fyller rollen som den mor et barn trenger. Noen barn er uønsket, andre har en mor som bærer på for uløste traumer, slik tar fra henne kapasiteten til å møte sitt barns behov.
Jeg har selv vokst opp med en «normal mor», men som ikke har fungert som en mor. Som barn følte jeg meg foreldreløs. Jeg er født inn i en traumatisert famlilie, med generasjonstraumer på begge sider. Og med tiden forstod jeg at noe av min læring i dette livet, var akkurat dette, å ta meg ut av alle følelser og sår som dette skapte.
Når en går gjennom barndommen med udekka behov, vil noen av oss ubevisst søke en ny mor. Dette gjøres gjennom terapi og vennskap, men også gjennom partner, egne barn eller sjefer. En slik sammenblanding mye vanligere enn vi tror. Og den smerter både den som søker en mor, og den som får tildelt rollen som mor. En kommer ikke ut av denne dynamikken før en forstår hva som skjer. Ofte er det rettet sterke forventninger mot den som får rollen som mor, forvnetninger det ikke er mulig å innfri.
For å bli fri, må en først førløse sanne følelser knyttet til egen mor (og far). Vi har alle den mor (og far) vi skal ha. Og læringen i våre liv er å finne ut av denne relasjonen, frigjøre oss fra den. Lære å elske oss selv.
Noen mødre som «gjør alt» for sine barn, skader barnet. Det kan være «snille» kontrollfriker, som må ha det på sin måte. Og som ikke ser at de tar fra barnet, det få å gjøre egne erfaringer.
Noen mødre med uløst smerte fra barndommen, ønsker ikke at egne barn skal oppleve det samme. Ubevisst kan de blande sammen hva de selv hadde trengt, med hva som er deres barns behov. Dette gjør at blir den mor deres egne barnedeler (traumefølelser) hadde trengt. dette stenger for at de kan møte egne barns behov. Barnet føler seg da ikke møtt, selv om den moren «gjør alt for sitt barn».
Som barn har vi behov for kontakt, tilknytning og tilhørighet. Kontakt betyr mer enn bare fysisk kontakt, mer enn å være opptatt med samme lek. Barnet har behov for at den voksne kan føle som de føleler, tåle deres følelser uten å bli trigget, og på den måten lære barnet å føle egne følelser. Som barn trenger vi også støtte til å gjøre ting selv og å ta egne avgjørelser. Skal vi utvikle en trygg kjerne, selvtillit og selvfølelse trenger vi å erfare at vi mestrer. Ingen vokser uten motstand.
Det eg lurer på som terapeut er om de som ikke hadde en mor, trenger en «ny mor» for å finne seg selv. For meg ser det ut som at det ikke er mulig å finne seg selv, før en har en relasjon med en person som er trygg, og som aksepterer en som den en er. Vi trenger en relasjon hvor vi føler vi hører til, blir likt, hvor vi kjenner (føleer) at den andre bryr seg om hvordan vi har det. En relasjon hvor noen ser når noe er galt, noen som gir støtte uoppfordret, en relasjon hvor en ikke blir dømt eller kritisert, hånet eller stigmatisert. Kort sagt vi trenger en relasjon hvor vi kan være oss selv fullt ut, og være trygge på at den andre tåler oss som vi er. Dert kan se ut som at dette er en forutsetning for at vi skal finne oss selv, akseptere oss selv, like oss selv, slutte å fordømme oss selv.
Jeg fant min reservemor 2 ganger. jeg følte meg alltid elska og respektert av min første svigermor. Hun lærte meg mye om hva en mor er. Er veldig takknemlig for årene med henne. Når jeg og hennes sønn skilte lag sa hun: hvis det skal bli uro mellom meg og deg, Hildur, da skal vi lage den uroen selv.
Min andre reserve mor var en terapeut i Sverige. Ikke mor i form av at jeg overnattet hos henne, men en mor som forstod mer enn meg selv når jeg stod fast i mine floker. Hun så meg, så hva jeg trengte for å bli selvstendig.
Jeg ser i ettertid at det å akseptert som den jeg er, var avgjørende for at jeg kunn akseptere alle sider med meg selv.
Veavågen den 6. november 2024.
Hildur Vea, PhD