Publisert 25. april 2024
Elsker du din mor?
Nei, tror ikke det. Hun avviser meg.
Hvordan skjer det?
Det er så dobbelt. Noe i henne vil at ha besøk av meg, og samtidig tåler hun ikke at jeg er den jeg er. Slik har det vært hele livet, men jeg måtte bli godt voksen før jeg forstod hva som skjedde.
Hvorfor var dette så usynlig?
Det er så subtile prosesser som skjer. Ord og handling samsvarte ikke. Men en ser ikke dette før en ser det. Det merkelige er at noe i en selv faller til ro når en ser det. «Ingen forstår at ens akvarievann er forurenset før en kommer over i friskt vann».
Det du sier gir mening. Det som er uklart og skurrer i oss skaper uro, og når vi forstår sannhet skapes indre ro.
Hva betyr det å elske for deg?
Ingen elske noe eller noen, verken livet eller andre personer, før en elsker seg selv. Og skal en elske seg selv må en kjenne seg selv, kjenne egne følelser i kroppen. Eg kjenner få mennesker som elsker seg selv, som lever kraften sin.
Det er en annen dimensjon også her. Frykt og kjærlighet er motsetninger. Ingen kan føle kjærlighet så lenge en føler på frykt.
Føler du frykt for din mor?
Jeg gjorde det før. Dette er også subtilt. Jeg var ikke redd i bokstavelig forstand. Min utrygghet viste seg med at jeg ikke slappet av sammen med henne. Når jeg forstod dette, begynte jeg å jobbe med mine egne følelser i forhold til mor. Utryggheten er nå vekk, og det er ikke mor som har endret seg, endringen har skjedd i meg.
Dette er interssant. Det du forteller er et eksempel på at vi kan alltid endre vanskelige situasjoner med å endre oss selv. Det er alltid den som eier følelsene, den som FØLER følesene som kan endre dem.
På et vis visste jeg om dette. Det som tok tid å forstå var at jeg var fanget i en offer – overgriper dynamikk med min mor. Denne var svært subtil. Min mor gjorde seg selv til offer og meg til overgriper. Min mor klaget alltid over noe som smertet henne. På et vis hadde hun rett, plagene var reelle. Men siden alle forsøk på å hjelpe henne ble avvist, ble hun et kronisk offer. Og ved å plassere seg selv i offerrollen, plasserte hun samtidig meg som overgriper, og helt ubevisst for oss begge var vi begge fanget i offer – overgriper dynamikken.
Så lenge jeg syntes synd på min mor og ville hjelpe, satt jeg i edderkoppgarnet hennes. Det var ikke noe jeg gjorde som kunne gjøre henne tilfreds. Eneste vei ut av edderkoppnettet var å overse klagene. Dette som tok tid å gjøre, fordi jeg følte meg som en kald person, og sammen med henne ble jeg en person jeg ikke ville være.
Hm. Jeg ser ofte at de som står på pinne for mor, gjør dette som plikt og ikke en glede. Noen er pleasere som håper på anerkjennesle med å ofre seg. Noen har mødre som krever og blander seg inn i deres liv. Noen opplever at de ikke kan sette grenser for mor, hun respekterer ikke det dette, bortforklarer det med dårlig dag, og viss vas. Noen har mødre som aldri har vært engasjert i egne barn, og barna vokser opp med udekka behov som de søker å få dekket hos egne partnere, og selvsagt fungerer ikke dette i lengden.
Som psykoterapeut er det ikke uvanlig at udekka behov fra partnere i samlivsbrudd og konflikter med ledere, egentlig handler om udekka behov fra barndommen. Et indre barn som lengter etter en mor eller far. Når vi avdekker forventninger til en partner eller en leder, ser en at det er foreldre oppgaver en søker.
Det som få forstår, er at morsrelasjonen er der for at vi skal finne oss selv. Og at alt som smerter gir oss den læring vi skal ha. Men denne innsikt kommer vanligvis først når transformasjonen har skjedd.
Veavågen den 25. april 2024.
Hildur Vea, PhD og traumeterapeut.