Publisert 9. april 2024
Et av kjennetegnene på traumer er at vi gjentar deler av dem. Dette gjør vi ubevisst for å forløse de følelser som vi har fortrengt. Når vi gjentar deler av traumer setter vi oss selv, ubevisst, i situasjoner som trigger de følelser som er fortrengt. En nøkkelforståelse for å forløse traumer, er derfor når noe vanskelig skjer, å spørre seg selv, har jeg eller NOEN I MIN FAMILIE opplevd hendelser hvor disse følelser var naturlige. Når jeg startet med å bruke denne teknikken, for ca 30 år siden, var det vanligvis nok å forstå hvilken hendelse som følelsene passet inn med for at de vanskelige følelsene løste seg opp.
Vår livshistorie starter før vi er unnfanget. Som et ubefrukta egg deler vi historien til vår mor og vår bestemor. Så før vi ble født er det spor i oss som tilhører våre forfedre. Vi arver også traumer fra fedre. Men siden sperm utvikles hele tiden, kan vi her arve traumereaksjoner helt opptil vi blir befruktet.
Arbeidet til Bert Hellinger viste oss at uforløste traumer søker å forløses. Og dersom den som eier traumefølelsene fortrenger dem, vil vanligvis et yngre familiemedlem plukke opp denne skjebnen.
Det som arves er å forløse de uforløste følelsene. Det kan derfor være ulike situasjoner som en er innviklet med. Eksempler på slike kan være en bestemor som mister et barn og som ikke sørger over dette tapet. Et barnabarn kan da utvikle svangerskapsdepresjon, og oppleve samme triste følelser etter fødselen som hennes bestemor fortrengte. Et annet mer alvor eksempel er barn som sier de vil dø. Slike barn kan være innviklet med en annen person i familien som enten har tanker om å ta livet sitt, eller som tok livet sitt.
Det er mange ulike sykdommer og skjebner som en kan bli innviklet med. Typiske tegn på innvikling er at en verken forstår eller kommer ut av problemene uansett hva en gjør. En må derfor alltid forløse innviklingen før en kan forløse egne følelser. Et annet tegn på innvikling er at en sier setninger som kan ha en dobbel betydning. Den som sier setninger merker ikke unormalt, men en trenet terapuet fanger den doble betydningen som uttrykkes. Slike setninger skrives ned sammen med de reaksjoner som en ønsker å forløse seg fra. Og tilsammen blir de ledetråder til det generasjonstraume som trenger å forløses.
Ingen merker av seg selv at en er bærer av et generasjonstraume. Det en merker er effekten av dem. Innviklinger kan være følelser, tilstander, skjebner, avhengigheter, svik, med mere. Når en er fanget i et generasjonstraume virker dette på samme måte som når en er trigget, en mister noe av kontrollen i eget liv. Innviklinger (og triggere), varer til vi løser dem opp. Og dette må vi gjøre selv. Det nytter verken å trene, spise sundt, ta operasjon eller spise medisin. Eneste som nytter er å forstå seg selv, ha medfølelse med den skjebne som den en er innviklet med har hatt, som var for vanskelig for dem å bære alene.
Et av de rare fenomen med generasjonstraumer er at symptomer og problemer er sterkere for hver generasjon som er innviklet. Dette betyr at oldebarn vil kjenne sterkere symptomer enn barnebarn. For mange er dette med genrasjonstraumer vanskelig å forstå. En vanlig misforståelse er at en tror en må ha kjent den en er innviklet med, at en må hatt fysisk kontakt. Dette er imidlertid ikke nødvendig, en kan være innviklet med personer som er døde før en selv ble født.
Når vi løser generasjonstraumer, skjer dette energetisk. Vi merker at energien faller til ro når den informasjon som har vært fortrengt får komme frem i lyset. I en konstellasjon med representanter skjer det vanligvis slik at alle representantene på en gang kjenner et skifte i energien.
Generasjonstraumer virker på alle personer som er involvert i dem. Derfor er det ikke uvanlig at dersom en person løser opp et generasjonstraume, så kan virkningen både gå opp og ned i familiesystemet. Både egne foreldre og egne barn kan kjenne på positiv effekt.
Her er en kort fim, 30 min, som forklarer generasjonstraumer: Mark Wolynn: it didn`t start with you.
KUN SANNHET SETTER OSS FRI.
Veavågen den 9. april 2024.
Hildur Vea, PhD og Traumeterapeut.