Publisert 25. mai 2023
Denne refleksjonen handler om meg og pappa. Eg har i mange år hatt puslespill bitene liggende på bordet foran meg uten å kunne pusle dem sammen. Helt til denne uken. Først nå kunne eg se det store bildet, og kroppens reaksjoner bekreftet at slik var det. Siden pappa og hans bestefar er døde, kan ikke mitt narrativ bekreftes på andre måter enn gjennom min kroppsreaksjoner. Dette holder for meg. Når kroppen bekrefter sannhet med ro, og ubehagelige følelser løser seg opp, er jeg bare takknemlig.
Eg var til en behandling, og terapeuten plukket opp at det var en enorm stor sorg i meg da jeg ble født. Eg har fra før hørt dette mange ganger, og noe av denne sorgen løste seg når eg forstod at en barnedel i meg forstod at eg var ulykkelig som barn. ordet sorg hadde ingen resonans i kroppen, men ordet ulykkelig hadde resonans. Med andre ord noe tristhet løste seg når eg fikk denne puslespill biten på plass. At det lå mer tung tristhet fortrengt visste eg ikke, eg kjente ikke på denne.
Under behandlingen denne uken, kom et nytt lag med tristhet til overflaten. Denne kom fra og med når eg var født. Etter behandlingen gikk eg og kjente på denne tunge tristheten, og eg avlyste en avtale eg hadde samme dag fordi eg var ikke meg selv. Eg kjempet med en tung energi.
Siden eg i mange år har visst at når eg forstår hva energien handler om, vil den løse seg opp på et blunk, gikk eg i gang med å søke i meg selv, forsøke å pusle et narrativ sammen som gjorde at kroppen kunne løse opp den tunge følelsen.
De puslespillbitene eg hadde fra før var at eg var et uønska barn. Pappa var ikke glad over at eg var født. Tvert imot var han sint. Eg var etterpå klatt, kom 6-7 år etter min søster. Men det å være etterpå klatt forklarte ikke hele bildet hvorfor eg ikke ble ønsket velkommen med kjærlighet til denne verden. Eg satt hjemme i stua, i gostolen og spurte meg selv – hvorfor var egentlig pappa sint på meg – nyfødt, sikkert en nydelig liten baby, totalt uskyldig, hadde ikke gjort noen noe galt. Hvorfor ble eg møtt med sinne og avvisning?
Plutselig husket eg på det, familiehistorien min. Eg vet at traumer kan gå i arv. Kan alt om dette. Og traumer som arves nedover generasjonene helt til de erkjennes. Eg husket nå på et narrativet som aldri er fortalt i familien, men eg fant opplysningene på en slektsside på Internett.
I min historie handler det om et barn som døde. Trolig av sykdom. På slutten av 1880 årene var ikke dette uvanlig. Ca 1 år før min bestemor ble født, døde hennes bror som da var mellom 1 og 2 år. Min oldefar var derfor trolig veldig trist, og når bestemor kom, en jente, var trolig ikke det samme som å få en ny odelsgutt. I gamledager var det ikke uvanlig at gutter var mer verdt enn jenter.
Fortrengt sorg, kan komme ut som sinne. Og trolig var min far innviklet med sin morfars fortrengte sorg. Når en er innviklet skjer dette ubevisst. Bert Hellingers arbeid viste at vi som mennesker tar på oss skjebner til våre forfedre, og lever dem ut som om skjebnen var vår egen. Sorgen som ble fortrengt var totalt overveldende. Min behandler måtte gå litt inn og ut av denne, fordi den var så sterk. Og eg selv avlyste som sagt en avtale samme dag, noe som faktisk aldri har skjedd før. Eg er veldig glad for at eg kom så sterkt i kontakt med denne triste følelensen, da dette var nøkkelen til at tristheten kunne forløses i meg.
Det å bli avvist og møtt med sinne fra en er født bygger ingen trygg relasjon. Eg fikk aldri kontakt med pappa. Hans skjebne var at han var innviklet med sin morfar, og slik var han like uskyldig som meg for at vi aldri fikk kontakt. Flere ting skjedde også, og 5 år gammel stengte eg av for all kontakt med pappa. Fra da av viste verken eg eller pappa at vi ønsket kontakt med hverandre. At eg opplevde meg selv som foreldreløse tok noen år å forstå.
Eg har etter at eg ble voksen hatt mye smerter i armene mine. Det meste klarte eg å løse opp med mitt eget verktøyskrin, men en smerte hang igjen. Den smerten satt overfor midten på overarmen, nokså midt på armen på utsiden. Dette var en skikkelig knute, innkapslet, og hemmeligheten den inneholdt var veldig godt gjemt. Når eg møtte veggen i 2006, og eg var hos min første terapeut for behandling sa hun: det har skjedd noe når du var 5 år, men eg får ikke liv å røre dette. Flere terapeuter har senere bekreftet det samme, noe skjedde, som var så sterkt for psyken at det var fullstendig fortrengt. Nok om det.
Eg jobber som psykoterpeut, og går i mitt arbeid inn og ut av kroppsreaksjoner hele tiden. En dag hadde eg en kunde og eg opplevde samme smerte som eg selv had strevd med i mine armer. Samme muskel på overarmen gikk i spenn, og eg tenkte okey, hva skjer her. Så kom ordet foreldreløs til meg, og muskelspenningen slapp taket. Hva som skjedde videre i terapitimen husker eg ikke noe av, men eg hadde fått en ny brikke på plass i eget liv.
Å være foreldreløs og å føle seg som foreldreløs er to forskjellige ting. Eg har to foreldre, og utad kommer eg fra en normal familie. Men mine foreldre har begge hatt sin bagasje, som stengte for kontakt med meg som deres barn.
Et barn trenger å bli møtt som den en er, føle tilhørighet, kjenne at noen viser interesse for den en er, en trenger hjelp til å sette ord på følelser, føle trygghet når noe skjer, få lov å gjøre ting selv for å bli selvstendig. Et barn trenger foreldre som er interessert i å bli kjent med den en er. Når en er traumatisert, er en selv ikke trygg. En mister ofte kontakt med seg selv, og blir ofte tankrstyrt fremfor hjertestyrt. raumatiserte mangler den trygge kjernen.
Det er ikke tilfeldig at eg selv har skapt Sofia Senteret som bygger på å hjelpefolk til å finne den trygge kjernen i seg selv. Denne innsikten fikk eg akkurat nå, mens eg skriver dette. Det er mange flere enn meg som har vokst opp og oppdager at en ikke vet hvem en er, og mangler mot til å leve sitt eget liv, og av den grunn tilpasser seg andre til den store gullmedaljen.
En av mine lærere sa at vi blir veldig gode på det vi selv trenger å lære. Og for mitt vedkommende har dette blitt å kjenne min egen kropp, utvikle en trygg kjerne, vite hva kontakt med seg selv er, lært å elske meg selv, slik at kjærlighet kan strømme fritt fra mittt hjerte. Forskjell på tankekraft og hjertekraft er noe en kun kan forstå gjennom erfaring. Og i det store bildet, har min erfaring med å bli født «foreldreløs» men ikke «arveløs», ledet meg til den terapeut eg er i dag. Og merkelig nok, er det takknemlighet som er følelsen eg har til pappa. På tross av all den smerte eg har bearbeidet for å komme hit eg er i dag.
Veavågen den 25 mai 2023.
Hildur Vea, PhD