Hva er egentlig mørke? Min forståelse er at mørke er det som tar oss vekk fra oss selv. Det som skader oss. Det som hindrer oss i å leve vår sannhet, hindrer oss i å realisere våre drømmer. Mørke forstått på denne måten kan både være noe vi skaper selv ubevisst, og noe som kommer utenfra og vil ta kontroll over oss.
Noen hevder at mørke alltid er i oss selv. Men teorier om egregores (Mark Stavish) og pendler (Vadim Zeland) viser at mennesker kan la seg fange av tankemønstre som lever sitt eget liv, og som tar energien fra mennesker og kontroll over dem. Vi ser dette skje med noen av de som bruker AI på en måte, hvor de ikke lenger fremstår som en person med egne meninger. Vi kan også fanges av forfedres uløste floker, det som kalles generasjonstraumer. Min erfaring er at vi også kan bære energier som tilhører andre, også personer vi ikke kjenner.
Ordet myndighet betyr å ha lovlig makt til å bestemme. Og et folkestyre basert på demokrati betyr at vi kan velge personer som kan ta avgjørelser på aller vegne. Underforstått i et slikt system er at de da vil ta valg som styrker mennesker, ikke svekker dem. Den korrupsjon som avdekkes i Norge nå, alle løgnene, og alle regler som gjelder for vanlige mennesker, men som ikke gjelder for eliten, er eksempler på handlinger som svekker vårt samfunn, og av den grunn er mørke handlinger. Akkurat nå fremstår deler av våre myndigeter som et mørke. Med andre ord som det motsatte av det som styrker oss.
Skal vi utvikle oss som mennesker og som samfunn, må vi fjerne mørke. Fordi mørke stagnerer oss, stopper oss, hindrer oss i å ta de valg som styrker oss. En taktikk som mørke krefter bruker for å stoppe vår utviling er å skape situasjoner som vekker frykt. Fordi mennesker som er redde (krig, sult, sykdom) er opptatt av å sikre seg at de overlever. Dette er instinkt reaksjoner, ikke fornuft.
Frykt er en følelse. Og følelser er reaksjon på noe vi tenker eller noe som skjer. Frykt er den motsatte følelsen av kjærlighet. Når vi opplever frykt, krymper vi fysisk, vi beskytter oss, vår persepsjon innsnevres, og fokus blir det som kan ta oss ut av frykten. Når vi opplever kjærlighet er av avslappa, utvidet, og åpne for det som er. Mennesker har selv ansvar for å transformere egen frykt til kjærlighet, og på den måten bidra til å skape en bedre verden for seg selv og alle andre.
Min erfaring etter å ha studert tema bevissthet som psykoterapeut siden 2009, og gjenom daglige personlige refleksjoner og prosesser siden jeg møtte veggen i 2006, har gitt meg den forståelse at vi som mennesker er kjærlighet. Når vi fjerner det som stenger for denne kraften, opplever vi indre styrke, mot, klare tanker, glede og mening med livet. Da vet vi hvem vi er og hva vil vil, og hvordan vi kan få dette til,
For å finne denne kjærlighetkraften i oss selv, den kraft som kan endre våre liv, må vi forløse vårt eget mørke. Vårt eget mørke er vanligvis fortrengte følelser. Vi kan gjenkjenne at vi har slike fortrengte følelser gjennom våre vanlige symptomer, at vi trigges eller at vi er stressa, og klarer ikke å finne ro, selv om vi sitter i ro.
Det finnes ingen kvikk fiks her, men det å forstå egne kroppsreaksjoner, hvordan din sjel snakker til deg, er ut fra min erfaring noe av det nyttigste et menneske kan lære. De mennesker som kjenner seg selv, kan løse seg fra det som ikke er deres eget. Det er mye vanligere enn folk flest tror, at vi bærer energier som ikke er våre egne. Det er også mye vanligere enn folk flest tror at vi bærer på uforløste følelser. Dersom vi skal lykkes med å finne kjærlighet i oss selv, må vi selv fjerne det som stenger for oss. Paradokset er at vi må gjøre det alene, samtidig som vi ikke kan gjøre dette alene. Vi trenger både erfaringen og energifrekvensen til de personer som har knekket de koder vi selv ønsker å knekke. Mye av denen læringen læres i resonans, og ikke gjennom ordene andre snakker (bøker, podcaster).
I samfunnet i dag er det veldig mange som tilbyr sine tjenester til å hjelpe andre. Katie Bishop har fem trinn hun bruker for å sjekke om hun kan stole på personer som hevder de er spirituelle[1]. Spirituell betyr i denne sammenheng at de er i kontakt med sin sjel, den delen av oss som kan skille sannhet fra usannhet. Spirit er noe alle har seg, det er allmennmenneskelig. Det er noe helt annet enn religion. Her er Bishops liste:
Still deg selv følgende spørsmål:
Det Bishop her bruker er kroppens sannhet som markør. Hun sjekker informasjon som deles, opp mot egne kroppsreaksjoner. I tillegg til de punkter Bishop nevner, vil jeg ta med noen flere. De er:
Dette siste punktet på listen er litt kinkig. Fordi nesten all ny kunnskap kan gi oss en følelse av å vokse innenfra. Men en må her skille mellom kunnskap som kommer innenfra en selv, og kunnskap en henter utenfor en selv.
Finnes mørke? Mitt svar er ja, og det er både i oss selv og utenfor oss selv. En fallgruve er å bare fokusere på det mørke som avdekkes utenfor oss selv. Dette er så stort at det kan fylle et helt liv ved at det tar fokus vekk fra en selv. Min løsning er å se hva som skjer, ikke lukke øynene. Men samtidig forstå at en kan bekjempe mørke i samfunnet med å jobbe med seg selv.
Det er først når en forløser eget mørke at en forstår hvilken kraft vi har i oss selv. Når vi står i egen kraft, har vi også kraft til å handle i samsvar med egne interesser, vi er ikke lenger styrt av den propaganda eliten serverer, for å opprettholde sine posisjoner. Det er jeg og du, som kan handle nå. Vi kan sammen bygge et samfunn basert på sannhet. Og første trinn for de som vil være med å skape en bedre verden, er å rense mørke i seg selv, og å lære hva som er sannhet og usannhet basert på kroppens reaksjoner. Kroppens sannhet er et gull verktøy for de som vil endre eget liv. Husk at ingen har mer makt over deg enn du tillater dem å ha. og oppgave nummer en er for mange alkkurat nå: å ta tilbake makten og kraften i eget liv. Bli sin egen myndighet.
For å forstå hvilken kraft vi har som menneske, må vi forstå forskjellen mellom makt og kraft. Makt utøver på andre, kraft er en egenskap, som kan brukes til å skape endring som varer. Vi kan ikke endre noe med makt, men med kraft er alt mulig. Som en avslutning på denne refleksjon, vil jeg ta med et sitat fra Gregg Braden (2), som gir håp. Han spør:
How many people are needed to share the experience of peace before it`s mirrored in their worls. The number is Square root of one percent og the population.
Satt inn i en norsk ramme, den 11 februar bor det 5 650 000 mennesker i Norge.
En prosent av dette er: 56 500 mennesker.
Kvadratroten av 56500 er 238 mennesker.
Hvis Braden sitt tenkning rett, er det nok at 238 mennesker utvikler kraft (høy energifrekvens) og bruker denne til beste for alle mennesker for å starte endringen som erstatter mørke med lys. Etisk berører dette oss alle, fordi vi kan ikke lenger sitt på gjerde og peke på andre. Vi kan alle bidra med å øke vår energifrekvens. Historisk har dette skjedd før. I følge Hawkins hadde Gandhi en energifrekvens på 600, og det britiske imperiet rundt 180. Derfor klarte han å jage britene ut av India uten vold.
Lyst å lære mer om deg selv. På Sofiasenteret jobber vi ut fra tre fokus:
1. Forløse rotårsak, den egentlige årsak til våre vansker
2. Lære å gjenkjenne kroppens sannhet – som er menneskets gull verktøy
3. Utvikle en trygg kjerne. Denne utvikler gjennom å transformere egne erfaringer. En trygg kjerne består av integrete egne erfaringer.
Sofia betyr din indre vidsom. Sofia senteret tilbyr samtaler, kurser og workshops.
Veavågen den 11. februar 2026.
Hildur Vea, PhD og livskunstner.
[1] Katie Bishop I samtale med Lee Merritt på rumble. Lyttet til 23. des 2025.
(2) Braden, Gregg, 2008. The spontaneous healing of belieft. Side 48.
Jeg liker å trekke orakelkort om morgenen. Tema for dagens trekk var nyhetene som florerer i media, knyttet til kongehus, politikere og UD ansatte.
Kort 1 var fortiden: Her trakk jeg mektig sjø, med underteksten kaos, sterke krefter og regn.
Kort 2 var nåtid. Her trakk jeg speiling, med underteksten dynamikk, forsvar og læring.
Kort 3 var fremtiden. Her trakk jeg glimt i øyet, med underteksten barnlighet, aksept, raushet.
Kortene er hentet fra Lyset fra Nord, fra Annette Laurenze Sunde. De selges på Sofiasenteret, og på nettsiden Oracles of Norway.
Det som avdekkes er stor korrupsjon, knyttet til hvordan våre skattepenger er brukt, og på den måten angår det alle som betaler skatt .
Fortiden er det lite vi kan gjøre med, og det som har skjedd avdekkes i media og på sosiale medier. For noen er dette nye opplysninger, for andre er det lite overraskende. Mange av oss har visst om korrupsjon i Norge, og opplevd at hver gang det kommer frem slike opplysninger blir de dysset ned som en konspirasjonsteori.
Det kortet som fanger min interesse er kort nummer 2 speiling. Vårt samfunn består av ikke bare av kongehus, politikere og UD ansatte, men det bstår også av meg og deg. Nå er tiden inne til å handle for å skape et samfunn basert på sannhet.
Litt om kartet først: Kartet viser 17 ulike nivåer av bevissthet. Selv om vi kan ha elementer fra ulike nivåer, vil vi ha en grunnfrekvekvens. Denne grunnfrekevns styrer vår persepsjon, det vil si det vi oppfatter i den ytre og indre verden.
Hovedskille går på frekvensen 200. Når en har lavere frekvens enn denne, er en ikke i stand til å skille mellom sannhet og usannhet. Vi ser at under 200 er stolthet/arrogant (175) og apati (50) to av frekvensene. Tegn på disse er benekting av sannhet, og maktesløshet. Når en benekter sannhet, snur en ofte på sannheten, og istedenfor å fokusere på problemet, som er at våre skattepenger har havner i hendene på kriminelle, fokuseres på menneskelige hensyn.
De som bærer på uforløst skam (20), kan lett identifisere seg med de berørte parter som de oppfatter som ofre i denne situasjon. Det interesante her, er hva betyr det å være medmenneskelig? Den sterkeste kraft av det å være menneskelig er frekvensen kjærlighet (600).
For meg er kjærlighet synonymt med sannhet. Det er en frekvens som aksepterer det som er, uten å dømme. I denne situasjon betyr dette at en aksepterer at korrupsjon har skjedd. Dette kan vekke sterke følelser. Og jeg husker tilbake i 2018, når jeg selv «ble våken», da sov jeg ikke på 2 månender fordi det var så niftst å ta inn all den mørke informasjonen. Erfaringen min er at en skal ha et utviklet og sterkt nervesystem for å tåle sannheten som den er. Et svakt nervesystem vil bagatellisere eller benekte det som skjer (kan ikke tro på alt i media, må være medmenneskelig).
Som psykoterapeut gjennom 15 år har jeg møtt ulike former for urett og smertefulle hendelser. Og det er kun en ting som healer: kun sannhet setter oss fri. Når de skyldige kan erkjenne det som har skjedd, setter de både seg selv og ofrene fri. Det som ofte stenger for denne prosessen er fordømmelse.
Jeg ser derfor 2 fallgruver i det som skjer nå. Den ene er at en identifiserer seg med «ofrene», og overser de handlinger som har gjort at deres navn og handlinger er havner i søkelyset. Den måten dette før ofte ble løst på var ved syndebukk mønsteret. Syndebukken ble kalt konspirasjonsteoretiker. Og dette gjør at en kan avise påstander uten å undersøke dem, fordi en kan bare si det er en konspirasjon og en tror ikke på slikt. Situasjonen nå er annerledes. Det som rulles frem av dokumenter gjør at en fremstår som dum om en kaller det som skjer for en konspirasjonsteori. Siden en ikke kan bruke konspirasjon lenger, brukes i denne situasjon det å være medmenneskelig. De involverte parter, beklager offentlig det som har skjedd, uten å innrømme noe som helst, og siden de kan fremstå som positive mennesker, er det lett å glemme handlinger som har skjedd i skjul. Og at den positive væremåten er den taktikk de har brukt som har ført Norge i den situasjon vi er i nå. Fordi nesten alle kjeltringer kan være hyggelige, og de er ofte godt likt av mange.
Den andre fallgruven er at en stopper prosessen med å få sannheten på bordet, med å kollektivt dømme de involverte. Fordømmelse vekker forsvaret hos de involverte, og det blir da mye vanskeligere for dem å legge kortene på bordet. Fordi personlig tror jeg at vårt selvbilde, våre følelser styrer oss mer enn sanne fakta. De berørte parter kan bruke ord som viser at de legge seg flate, men energien som følger ordene kan skurre. Fordi vi kan alle gjenkjenne sannhet gjennom våre kropper om vi åpner for dette. En beklagelse som er en ærlig innrømmelse, inneholder de fakta en beklager. Alt annet er å snakke vekk det som har skjedd.
Så tilbake til Hawkins, og meg og deg, og hva vi kan gjøre i denne situasjon. Essensen i Hawkuns lære er at vi er styrt av den energifrekvens vi har. Så skal vi bygge et samfunn basert på sannhet, starter dette med oss selv. Vi må møte oss selv, for å transformere eget mørke, og på den måten bringe lys og sannhet inn i samfunnet. Fallgruven her er å gjøre som narsissisten, som peker på andre, og tror at bare de har skyld. Skal vi bygge et bedre samfunn, kan vi støtte de som har den politiske ryddejobben nå, med å styrke vår egen energifrekvens.
En av mine tidligere lærere sa en gang at et samfunn får de ledere de fortjener. Om hun har rett, er det kanskje slik at det som nå rulles frem et oppgjør med likegyldighet og godtroenhet. Fordi vi er alle en del av det som skjer, også vi som befinner oss i periferien. Og vi kan alle gjøre noe ved å øke vår energifrekvens. Norge trenger nå mennesker som ser sannhet og tør møte det som skjer, som har et nervesystem som kan tåle følelser uten å overveldes.
Jeg har de siste dagene hørt podcaster om det som skjer. En av dem tok opp det å være en ordrefølger. En ordrefølger har ikke lever i samsvar med egne meninger, fordi en følger ordre, også når dette krasjer med eget syn på noe. Vi så dette skje under pandemien. Vi ser det i dag skje i statlige organer som skole og helsevesen. Jeg møter stadig sykmeldte som merker denne fremmedgjøringen av seg selv på kroppen. De lever et liv styrt av plikter og roller, og den de er som menneske kveles. Noen opplever kvelningen skjer på jobben, andre privat. Det å være ordrefølger en noe som er sterkt integrert i den norske kulturen. Men tjener det oss som menneske? Mitt svar er nei, vi trenger mennesker som tenker selv og er selvstyrte. Henter et sitat fra et innlegg på fb fra veggen til Margit Vea som understøtter dette: Et folk som informeres kan styre seg selv. Et folk som programmeres kan styres av andre.
Jeg legger med en lenke med et intervju med Øystein Steiro, en person som har jobbet i UD, og som forklarer hvordan dette har fungert, fra innsiden. Et intervju som er uten sladder og fordømmelse. Men som er et oppgjør med politiske partier slik de fungerer i dag. Hør og gjør opp din egen mening.
På Sofiasenteret forstås helse som harmoni. Og vi føler harmoni når det er balanse mellom kropp, sjel og sinn. Det er med andre ord ikke nok å bare trene eller spise sunt, en må også skape harmoni i egne følelser. Denne harmoni i følelser oppnår en kun med å løse opp i det som skaper indre uro. Vanligvis er dette fortrengte følelser. Tegn på fortrengte følelser er våre symptomer og plager, våre triggere og vårt stress. Lyst å lære hvordan en kan sette seg selv fri? Velkommen til Sofiasenteret.
Veavågen den 9. feb 2026.
Hildur Vea, PhD.
Sofiasenteret, Karmøy.
Strukturert vann er det samme som energi i kroppen. Når vi har nok sturkturert vann, har vi god helse.
Vann er normalt nøytralt, H2O.
Vann i kroppen skifter form. Dette kalles strukturert vann, eller easy water.
Dette har formelen H3O2. Når vann løses opp i cellen frigis et O molekyl. Dette er energi, og er helt nødvendig for at cellen skal utføre sine funksjoner.
De fleste sykdommer handler fysiologisk om at kroppen celler mangler strukturert vann. Strukturert vann lages med infrarøde stråler. Derfor virker alle PEMF (puls elektro magnetiske felt) apparat, og Itercare frekvens blåser. De hjelper kroppen med å lage strukturert vann, som styrker alle funksjoner i cellen.
Det som svekker kroppens strukturert vann er alle former for toksiner og wifi stråler. Ikke særlig smart å bære mobilen i lommen, f eks. Glyfosat (sprøytemidler) ødelegger det strukturerte vannet. De fleste syntetiske stoffer, inkludert medisiner og vaksiner.
Vi kan også styrke vårt strukturerte vann med å juice salat, med gurkemeie, med sollys og med å jorde oss.
Frekvensblåseren brukes både til å lade vannet, gjøre det strukturert før vi drikker det, og til å strukturere det vann som allerede er i kroppens celler.
Kroppen vår avgir også infra røde stråler. Derfor virker BalanZe metoden, fordi den hjelper med å strukturere vannet i kroppens celler. I tillegg tar vi inn informasjon fra akasha feltet, som også kan hjelpe kunden med å forstå rotårsaken til hva ens plager handler om.
Forskningen til Gerald Pollack samsvarer med forskningen til Jerry Tennant. De har funnet det samme, forskjellen er at de ser dette ut fra litt ulike ståsted. Pollack ut fra å analysere vann, Tennant ut fra å analysere elektrolytter.
Det som skjer når kroppen heler seg, er at den først renser ut de stoffer som skader det strukturert vannet. Derfor får vi en reaksjon som er renselse, dette kan være slim fra lunger eller utslett, diare. Dette er symptomer som ofte oppfattes som sykdom og ikke healing, som det egentlig er.
Veavågen den 6, januar 2024.
Hildur Vea, PhD
Det tema jeg har vært opptatt av i høst er å forstå hvorfor noen mennesker «gjør alt rett» og likevel er «stuck» i forhold til å forløse noen fortrengte følelser.
Fortrengte følelser viser seg som symptomer. Selvsagt kan vi bli syke av mange grunner, men mye oftere enn vi tror handler våre plager om egne fortrengte følelser eller fortrengte traumer i vårt familiesystem. Den gode med å forstå dette, er at vi kan hjelpe oss selv ut fra plagene med å forløse de fortrengte følelsene.
Nå for tiden leser jeg boken til Janina Fisher (2021). Fisher er i likhet med meg selv, opptatt av nervesystem og traumer. Hun utdyper noen ting jeg selv har erfart. En av dem er at vi trenger teori for å forstå oss selv. Når vi får en aha opplevelse, en «åhh er det slik det er», skjer dette i høyre hjernebevisstheten. Det skjer i et område i hjernen som kalles prefrontal cortex, en del som er direkte knyttet til amygdala, det område som styrer følelser. Når prefrontal cortex er aktivert, så dempes amygdala, noe som betyr at overveldelde følelser dempes. Dette er en del av alkymien som skjer når fortrengte følelser forløses, det kan også skje gjennom innsikter. Så liker du å lese bøker, høre podcasts, fortsett med det.
Fortrengte følelser er de følelser som ble fortrengt når vi ble overveldet av følelser (=traumer). Fortrenging av følelser skjer ubevisst og automatisk. Noen ganger ligger fortrengte følelser i dvale i flere år, før de kommer tilbake til bevisstheten. Andre ganger kommer slike følelser frem som vanlige symptomer eller plager. Og dersom de ikke forløses, (rotårsaken forløses), kan de bli en kronisk lidelse.
Alkymi er en kjemisk reaksjon når noe går over fra en form til en annen form. Et eksempel på dette er når en forløser vanskelige følelser, når de endrer form fra uro til ro, fra smerte til velbehag, fra frykt til indre trygghet. De fleste som har jobbet med seg selv over tid, vet at dette ikke er like enkelt alltid. Ofte er det flere en en følelse som må forløses, for at vi skal merke effekt. Og ofte er det flere metoder som må brukes på samme problem for at vi skal merke endring. De som holder ut, og ikke gir opp, vet at svaret kommer til slutt.
I systemisk samtale merkes alkymien med at en endring skjer i energien og i kroppen. Alkymi gir varig endring. Det er denne endring vi søker. Det er denne endring som kalles den kroppslige sannheten. Vanligvis merkes denne fysisk, fordi de vanskelige følelsene uttrykkes gjennom kroppen, og derfor kan en gjenkjenne endringen kroppslig.
Så tilbake til tema, jeg innledet med. Hvorfor blir noen stående fast i et eller flere tema i livet deres, selv om de har «all kunnskap» og «gjør de rette tingene». Et av svarene jeg finner er at de har deler i psyken, deler som oppstod som en følge av traumer, slike deler som kalles indre barn eller overlevedeler. Slike deler er ikke fornuftige, de er mer sta, og vil ofte ha ting på sin måte. Oppgaven de har, er å beskytte personen mot det som en gang var overveldende. Og det er dette som er problemet, en har indre deler (overlevedeler) som hindrer den løsning som det autentiske selv søker. En indre konflikt med andre ord. Denne må løses om en vil bli fri.
Løsningen teknisk er å lære å gjenkjenne de ulike deler i egen psyke. Siden flere av disse delene ligger i underbevisstheten, trenger en metoder som kan hente opp informasjon herfra, for å avdekke slike deler. Systemisk samtale er en slik metode som kan avdekke indre konflikter.
Teknisk betyr traumer at psyken er splitta i 3 deler:
Autentisk selv – en hel del før en erfarte traumer, og den delen som er hel fordi en har integrert traumer i kroppen.
Falskt selv – er den delen som jobber iherdig for å holde borte fra vår bevissthet det som skaper ubehag i oss, som gjør at vi bærer masker, skjuler oss bak fasader, og traumelyver (lyver slik at vi tro det selv for å redde oss ut av et ubehag).
Traumedel – denne inneholder fortrengte følelser eller kroppsminner fra traume (symptomer, plager).
Når vi klarer å gjenkjenne de ulike deler i vår egen psyke, kan vi gjenkjenne når vi opplever en traumedele, eller når vi handler ut fra en del fra det falske selv. Vi kan da forstå at dette er noe som skjer som vi ikke har kontroll over, og at det er noe som må forløses, om vi vil bli fri. en har her et fint tema for et personlig arbeid med trygg kjerne modellen.
Alle som vil kan lære å gjenkjenne de ulike delene i en spalta psyke i seg selv.
Resonnerer dette?
Velkommen til Sofiasenteret.
Kun sannhet setter en fri.
Veavågen den 31. des 2024.
Hildur Vea, PhD og psykoterapeut.
Morssår handler om en smerte som en erfarer som er knyttet til ens egen mor. Det er en smerte vi ofte ønsker å fortrengte istedenfor å forløse, da vi selv også er mødre, og vet at også våre barn kan ha opplevd morssår i forhold til oss.
Morssåret er en smerte som er knyttet til traumer i forhold til egen mor. Det kan både være noe mor sa eller gjorde, eller noe hun ikke sa eller ikke gjorde, som vi hadde trengt. Når en jobber med morssåret ser en ofte at dette har røtter bak i generasjonene. Våre mødre er ofte like rammet av morssåret som vi selv er.
Morssåret kan være en intens smerte. Den handler som andre traumer og å forløse fortrengte følelser. Men den stikker så mye dypere enn dette, fordi vi som barn ble programmert av våre mødre. Og derfor tar det tid å komme tilbake til et autentisk selv gjennom å forløse fortrengte følelser og endre programmeringer.
Jeg har flere brukt år på å forløse mitt morssår. I perioder var relasjon til mamma intens vanskelig. Til slutt fant jeg indre ro. Mamma trigger ikke meg lenger. De følelser det var vanskeligst å forløse, var de følelser som var svært negative og ulogiske.
Mye av min smerte i forhold til mamma, handler om mamma sine traumer, om mamma sitt forhold til sin mor. Og slik kommer generasjonstraumer inn som en viktig del å forløse, når en forløser sitt morssår. Når en ser hvorfor noe har vært slik det var, er det ofte noe som slipper taket i en selv. Mødre er ikke som de er, for å skade egne barn. Når de skader egne barn, når barna vokser opp og er redd mor, (det motsatte av å ha en trygg mor) handler dette om at mor har uløste traumer.
Jeg har forløst mitt morssår uten at mamma har endret seg. All endring har skjedd i meg. Og dette er noe av hemmeligheten med morrsår, (og andre sår/traumer), en har ofte et intens ønske om at den andre skal endre seg eller forstå noe, eller akseptere en som den en er, at en skal bli sett, respektert, føle seg elsket, bli ivaretatt, osv. Det tar tid å innse at det som plager oss (symptomer – problemer) ofte er traumeminner, og at de vil fortsette å komme som ubudne gjester helt til vi har forløst dem.
Siden morssår er traumer som går i generasjoner, er det viktig å ta tak i seg selv. Både for å skape et bedre liv selv, men også for å spare egne barn og barnebarn for den smerte, som en ikke forløste selv. Arbeidet til Bert Hellinger viste at uforløste følelser etter traumer og urett, ikke løste seg opp når noen døde. Slike uferdige hendelser ble plukket opp av et ynge medlem i samme familie, dette som kalles innvikling.
Resonnerer dette? Velkommen til Sofiasenterets tilbud.
Veavågen den 31. des 2024.
Hildur Vea, PhD
Spørsmålet om når skal en si sin mening, og når skal en la være kan være vanskelig. Det er to nivåer en må vurdere dette ut fra. Det ene er personlig, hvor det å holde sin sannhet tilbake, vanligvis både vil skade en selv og det kan også skade relasjoner, fordi det skaper misforståelser. En blir ofte usikre på de som ikke snakker sannhet, men pynter på den. En kan kjenne i magen om de hyggelige ordene er ekte eller ikke.
En må snakke og leve sin sannhet om en skal finne kraft og styrke. Om en skal finne mening med livet, om en skal finne sin oppgave, hensikten med ens liv på jorden. Om en tar inn for mye av andres meninger og verdier, uten å ha funnet egne, blir det lett indre kaos. Det er derfor det er så viktig å jobbe med seg selv for å finne en trygg kjerne, slik at ny informasjon kan kalibreres i en selv, gjennom den kroppslige sannheten.
Det andre nivå er relasjoner. I noen relasjoner kan vi være oss selv, her er det alltid trygt å si hva vi har på hjertet. I andre relasjoner kan en oppleve at andre trigges om en sier sin mening, og at misforståelser lett oppstår. En kan da bli avvist, ikke for å ha gjort noe galt, men fordi en sa noe en selv mente. Slike relasjoner er vanskelige, og her kan det ofte være gull å tie.
Hemmeligheten med en trygg kjerne, er at en kan se hva som skjer, noen ganger i forkant, andre ganger i etterkant. En trygg kjerne består av ens egne sanne erfaringer. En utvikler da evnen til å gjenkjenne sannhet i egen kropp. Og min erfaring er at sannheten alltid gir dyp ro. Så når vi finner sannhet, kan vi være ueninge uten å trigges, uten at vi har behov for å skjerme oss eller avvise eller snakke ned den andre.
Veien til en trygg kjerne begynner med å kjenne etter hva vil jeg, hva trenger jeg, og hvorfor gjør jeg ting jeg ikke trenger å gjøre, ønsker å gjøre. Bli litt sosialantropolog, studer deg selv og dine relasjoner, se hva du gjør, se hva som ikke fungerer, da vil løsningen vanligvis komme av seg selv. Når en har forløst følelsene, som situasjonen skaper i en selv, og følelser forløses i kroppen.
Veavågen den 13. des 2024. Hildur Vea. PhD
Selv om alle barn har en mor, er det ikke alle mødre som fyller rollen som den mor et barn trenger. Noen barn er uønsket, andre har en mor som bærer på for uløste traumer, slik tar fra henne kapasiteten til å møte sitt barns behov.
Jeg har selv vokst opp med en «normal mor», men som ikke har fungert som en mor. Som barn følte jeg meg foreldreløs. Jeg er født inn i en traumatisert famlilie, med generasjonstraumer på begge sider. Og med tiden forstod jeg at noe av min læring i dette livet, var akkurat dette, å ta meg ut av alle følelser og sår som dette skapte.
Når en går gjennom barndommen med udekka behov, vil noen av oss ubevisst søke en ny mor. Dette gjøres gjennom terapi og vennskap, men også gjennom partner, egne barn eller sjefer. En slik sammenblanding mye vanligere enn vi tror. Og den smerter både den som søker en mor, og den som får tildelt rollen som mor. En kommer ikke ut av denne dynamikken før en forstår hva som skjer. Ofte er det rettet sterke forventninger mot den som får rollen som mor, forvnetninger det ikke er mulig å innfri.
For å bli fri, må en først førløse sanne følelser knyttet til egen mor (og far). Vi har alle den mor (og far) vi skal ha. Og læringen i våre liv er å finne ut av denne relasjonen, frigjøre oss fra den. Lære å elske oss selv.
Noen mødre som «gjør alt» for sine barn, skader barnet. Det kan være «snille» kontrollfriker, som må ha det på sin måte. Og som ikke ser at de tar fra barnet, det få å gjøre egne erfaringer.
Noen mødre med uløst smerte fra barndommen, ønsker ikke at egne barn skal oppleve det samme. Ubevisst kan de blande sammen hva de selv hadde trengt, med hva som er deres barns behov. Dette gjør at blir den mor deres egne barnedeler (traumefølelser) hadde trengt. dette stenger for at de kan møte egne barns behov. Barnet føler seg da ikke møtt, selv om den moren «gjør alt for sitt barn».
Som barn har vi behov for kontakt, tilknytning og tilhørighet. Kontakt betyr mer enn bare fysisk kontakt, mer enn å være opptatt med samme lek. Barnet har behov for at den voksne kan føle som de føleler, tåle deres følelser uten å bli trigget, og på den måten lære barnet å føle egne følelser. Som barn trenger vi også støtte til å gjøre ting selv og å ta egne avgjørelser. Skal vi utvikle en trygg kjerne, selvtillit og selvfølelse trenger vi å erfare at vi mestrer. Ingen vokser uten motstand.
Det eg lurer på som terapeut er om de som ikke hadde en mor, trenger en «ny mor» for å finne seg selv. For meg ser det ut som at det ikke er mulig å finne seg selv, før en har en relasjon med en person som er trygg, og som aksepterer en som den en er. Vi trenger en relasjon hvor vi føler vi hører til, blir likt, hvor vi kjenner (føleer) at den andre bryr seg om hvordan vi har det. En relasjon hvor noen ser når noe er galt, noen som gir støtte uoppfordret, en relasjon hvor en ikke blir dømt eller kritisert, hånet eller stigmatisert. Kort sagt vi trenger en relasjon hvor vi kan være oss selv fullt ut, og være trygge på at den andre tåler oss som vi er. Dert kan se ut som at dette er en forutsetning for at vi skal finne oss selv, akseptere oss selv, like oss selv, slutte å fordømme oss selv.
Jeg fant min reservemor 2 ganger. jeg følte meg alltid elska og respektert av min første svigermor. Hun lærte meg mye om hva en mor er. Er veldig takknemlig for årene med henne. Når jeg og hennes sønn skilte lag sa hun: hvis det skal bli uro mellom meg og deg, Hildur, da skal vi lage den uroen selv.
Min andre reserve mor var en terapeut i Sverige. Ikke mor i form av at jeg overnattet hos henne, men en mor som forstod mer enn meg selv når jeg stod fast i mine floker. Hun så meg, så hva jeg trengte for å bli selvstendig.
Jeg ser i ettertid at det å akseptert som den jeg er, var avgjørende for at jeg kunn akseptere alle sider med meg selv.
Veavågen den 6. november 2024.
Hildur Vea, PhD
Den klassiske offer – overgriper dynamikk er når en persom gjør seg til offer, uten at den andre har gjort noe galt. En kan bli såra, fornærma, krenka, fordi den andre i ren uvitenhet sa noe eller gjorde noe som det ikke var noe galt i. Det som da skjer er at udekka behov hos offeret blir trigga, og at offeret istedenfor å erkjenne at det var dette som skjedde, klandrer den andre for å bli utsatt for noe.
Den andre varianten er de som er konrollfriker og tar styringen, på en slik måte at de manipulerer andre eller tråkker på andre. Når de blir satt grenser for, blir de fornærma og går inn i offerrollen, fordi de ser bare på seg selv som snille, og hjelpsomme. De er derfor uforstående til at andre ikke vil ha deres innblanding/hjelp.
Å bli tildelt rollen som overgriper er alltid ubehagelig. Svært ubehagelig. De fleste vil gjøre det de kan for å unnslippe denne posisjonen, og da oppstår mønsteret hvor en tilpasser seg i frykt for å havne i denne posisjonen igjen.
Det er mange varianter av offer – overgriper dynamikk. Men det finnes en mal en kan gjenkjenne. Typisk tegn på at en er fanget i denne dynamikken er at en strever med dårlig samvittighet, uten å ha gjort noe galt. Og når en prøver å endre dette, så blir det bare verre på sikt. Slike relasjoner gir en uro eller en tomhet, en tilstand en ikke kommer ut av.
Det er vanlig at narsissister fremstiller seg som ofre. Narsisister er svært krenkbare. Og de skaper ofte fasader som de skjuler seg bak. Utad er de vennlige, høflige, flinke, godt likt. Der de skorter er evnen til å se andres behov, gi noe av seg selv, og å være medfølende med andres situasjon. En merker at en ikke kan være seg selv sammen med dem. Det er deres behov som er i fokus, ikke andres. Dette skaper en spent stemning om noen tør å ha et annet fokus enn det som er akseptert av narsissisten. Et tegn på «den snille narsissisten» er at hun/han er egentlig snill, bare vi gjør slik de vil ha det.
De fleste forbinder narsissister med kontrollerende mennesker. Men ikke alle kontrollfriker er like høylydt. Noen kontrollerer gjenom å bli ofre., De har ofte tårer som sitt kontrollvåpen. De opplever lett at de er ofre for andres urett, uten at de som blir gjort til overgriper forstår hva som skjer. Og folk flest synes synd på de som gråter.
Mønsteret her er at en narsissist tråkker noen på tærne. Hvis den andre blir sint og setter grenser (tråkker tilbake), kommer narsisstens krokodilletårer. De er mestre til å fremstille det slik at de er ofrene, og at den andre er skurken. Og det er menneskelig å ha sympati med de som gråter. Ikke med de sinte. Alt er snudd på hodet når det gjelder narissister.
Veien ut av en offer – overgriper felle er å
Veavågen den 3. nov 2024.
Hildur Vea, Phd
Denne faglige refleksjon tar opp tema når vi bærer andres energier. Dette er et tema vi egentlig misliker. Det kan skremme oss, og som annet som skremmer oss, lar vi være å snakke om det, tenke på det.
Jeg ble som terapeut oppmerksom på tema i 2012. Den gang syntes jeg det var ufattelig rart at mennesker kunne leve ut en skjebne som ikke var deres egen, ubevisst.
William Baldwin som er terapeut og har jobbet med fremmede entiteter i mange år, sier det er flere former av dem. Disse er:
1). Det kan være deler fra et tidligere liv. Dette betyr i praksis at vi er født med uløste floker, floker som vi må løse i dette livet.
2). Det kan være en fremmed entitet som påvirker eller styrer ens liv.
3). Det kan være at en har opplevd hendelser hvor psyken ble splittet, og sjelefragmenter fra slike situasjoner.
4) Det kan være deler av sinnet til en person som lever: Sprøtt, men jeg har opplevd dette noen ganger.
5) Det kan være utenomjordisk kontakt. Personlig har jeg ingen erfaring med denne form for enitet som terapeut.
Den vanligste form jeg møter på i terapirommet er generasjonstraumer. At en bærer skjebnen til en person i familien, som hadde en skjebne som de selv ikke orket å bære. Typiske eksempler på dette er at en opplever en depresjon en ikke kommer ut av, som kan være en uløst sorg fra en tidliger generasjon. Eller det kan være en avhengighet en ikke kommer ut av, som kan skyldes en annen persons avhengighet. Sabotørtanker som ønsker å dø, kan også være en innvikling.
Vi vet ikke at vi bærer på slike innviklinger. Gjennom systemisk samtale avdekkes de ofte. De situasjoner som gjør oss sårbare for at andres energier kan gå inn i oss er når vi ikke er tilstede i oss selv som traumer, kriser, operasjoner, rus. Men også mange former for medisiner kan åpne for at andres energier kommer inn i oss.
Innviklinger fra forfedre er det ikke mulig å beskytte seg mot, men de er vanligvis enkle å løse seg fra når en oppdager dem. De vanligste tegn på at en bærer på en energi som ikke er ens egen er smerter, sliten, hjernetåke, symptomer som flytter seg, og reaksjoner en ikke selv forstår.
En av reglene i den spirituelle verden, er at en kan ta kontroll over energier med bevisstheten når en oppdager dem. Før de oppdages kan de påvirke oss ganske mye. I den senere tid har eg to ganger oppdaget at jeg har fått kunders energier. Symptomet begge gangene var søvnvansker. En natt våknet jeg klokka 1230 og var lys våken resten av natten. En uke senere var eg ogå lys våken, klarte ikke slappe av eller sove. Da forstod eg ganske fort at det kunne være andres energi, og jeg stod opp og løste den opp, og sov veldig godt etterpå.
Å løse seg fra andres energier er ikke vanskelig. Mange kan det etterhvert. Men en må selv gå skrittene: _ akseptere at en kan være bærer av andres energier
– ønske å frigjøre seg fra den
– ønske å lære å ta dem ut selv. Dette tar vanligvis et par min.
Det andre tema som er like interessant er hvordan en kan beskytte seg. Hvordan styrke sitt «spirituelle immunforsvar».
Hovedregl her er at når vi er tilstede i oss selv, i kroppen vår, ikke bare i tankene,
og vi lever vår egen sannhet, da er dette en form for beskyttelse.
Når vi har klare grenser mellom oss selv og andre, kan vi lett gå inn og ut av andres energier, uten å bli sliten.
Rev. Judith Baldwin sier at vi styrker vår spirituelle immunforsvar gjennom følgende:
Den beste beskyttelse mot andres energier er å tette igjen de «hull» vi har i vår aura, (traumer, fortrengte følelser). Men også å fylle våre liv med oss selv.
Veavågen den 1. sept 2024.
Hildur Vea, PhD og Traumeterapeut, psykoterapeut.
I hverdagen snakker vi om det vi tror, uten å reflektere over hva vi sier. I uttrykket å tro, ligger det både en usikkerhet og et håp. Jeg er ikke helt sikker, derfor tror jeg. Eller at jeg håper sterkt på at noe skal skje, noe jeg ikke vet om vil skje, derfor tror jeg.
Å vite er annerledes, da å vite bygger på erfaring.
Rev. Judith A Baldwin sier vi har tre ulike former for tro. Disse er:
1. den tro vi kjenner til
2. den tro vi ikke kjenner til.
3. Den tro vi lengter etter.
Baldwin sier også at jo sterkere «tro» en har, jo vanskeligere er det å leve slik men ønsker. Dette kan de fleste av oss kjenne igjen fra hverdagen. En kan tro noe er veldig bra, og likevel la være å gjøre det.
Hva vi vet og hva vi tror påvirker våre liv mye sterkere enn vi er klar over. Det styrer både vår persepsjon og våre valg. Vi ser hvordan vi tenker når helsa svikter:
De som har tatt fullt ansvar for seg selv og egen helse, vet de mest sannsynlig kan komme ut av helseplagene. De bruker tid og krefter på å forstå hva de trenger å gjøre, hva de trenger å lære.
De som tror andre må gjøre en frisk, oppsøker de beste eksperter. Og forsøker å leve i tråd med hva de sier. Forskjellen mellom disse to gruppene er at den ene er indrestyrt og den andre er ytrestyrt.
Begge grupper oppsøker hjelpere. Det er ikke galt å søke hjelp. Forskjellen er hvor en plasserer ansvaret for både problemet og løsningen.
Jo mer eg lærer om bevissthet og psyke, jo mer overbevist er jeg om at det meste kan fikses. Og om at de fleste vansker vi har startet med noe som har med psyken å gjøre. Listen over hva som kan skape slike vansker er etterhvert ganske stor. Her er de to vanligste utfordringer jeg møter som terapeut.
Det er lett å tro at en ikke bærer fortrengte følelser eller uløste floker fra barndommen om en spør seg selv i tankene. Går en derimot inn i kroppen, og spør hvordan en har det, vet en om en er i balanse og harmoni eller ikke. Finner en noe i ubalanse, er det sannsynlig at en bærer en fortrengt floke.
Det vi vet er noe vi har erfart. Før vi har erfart at vi kan fikse oss selv, er dette vanskelig å tro. Vi mangler erfaringen, derfor tror vi det ikke.
Veavågen den 1. sept 2024.
Hildur Vea, PhD og Traumeterapeut/psykoterapeut.