Forskjellen mellom det jeg tror og det jeg vet

Publisert 1. september 2024

I hverdagen snakker vi om det vi tror, uten å reflektere over hva vi sier. I uttrykket å tro, ligger det både en usikkerhet og et håp. Jeg er ikke helt sikker, derfor tror jeg. Eller at jeg håper sterkt på at noe skal skje, noe jeg ikke vet om vil skje, derfor tror jeg.

Å vite er annerledes, da å vite bygger på erfaring.

Rev. Judith A Baldwin sier vi har tre ulike former for tro. Disse er:
1. den tro vi kjenner til
2. den tro vi ikke kjenner til.
3. Den tro vi lengter etter.

Baldwin sier også at jo sterkere «tro» en har, jo vanskeligere er det å leve slik men ønsker. Dette kan de fleste av oss kjenne igjen fra hverdagen. En kan tro noe er veldig bra, og likevel la være å gjøre det.

Hva vi vet og hva vi tror påvirker våre liv mye sterkere enn vi er klar over. Det styrer både vår persepsjon og våre valg. Vi ser hvordan vi tenker når helsa svikter:

De som har tatt fullt ansvar for seg selv og egen helse, vet de mest sannsynlig kan komme ut av helseplagene. De bruker tid og krefter på å forstå hva de trenger å gjøre, hva de trenger å lære.

De som tror andre må gjøre en frisk, oppsøker de beste eksperter. Og forsøker å leve i tråd med hva de sier. Forskjellen mellom disse to gruppene er at den ene er indrestyrt og den andre er ytrestyrt.

Begge grupper oppsøker hjelpere. Det er ikke galt å søke hjelp. Forskjellen er hvor en plasserer ansvaret for både problemet og løsningen.

Jo mer eg lærer om bevissthet og psyke, jo mer overbevist er jeg om at det meste kan fikses. Og om at de fleste vansker vi har startet med noe som har med psyken å gjøre. Listen over hva som kan skape slike vansker er etterhvert ganske stor. Her er de to vanligste utfordringer jeg møter som terapeut.

Traumer og kriser er situasjoner som overvelder vår psyke, og da er det vanlig å fortrenge følelser for å håndere situasjonen i nuet. Fortrengte følelser skaper sykdom, fysisk, psykisk og sosialt.
Uløste floker fra barndommen. Morssåret og farssåret. Dette kan være både noe som skjedde, som ulike former fot traumer. Men også det som ikke skjedde i form av at en ikke fikk dekket emosjonelle behov.
Fortrengte følelser vet vi ikke at vi har. Det vi merker er spenninger, smerter, og andre plager som ikke går over av seg selv. Slik jeg forstår dette i dag, er alle symptomer en normal reaskjon på noe som har skjedd. Forskningen til nna Luise Kirkengen viser at symptomene har en skjult symbolikk knyttet til årsaken.
Uløste floker fra barndommen kan også være skjulte. Det er også her våre reaksjoner, som det å trigges, eller det å ha sabotørtanker, avhengighet, eller det å ikke vite hvem en er, hva en vil, ha tro på seg selv og slike ting som er tegn på at en bærer noe uløst fra barndommen.
Det kan også være at en er bærer av andres energier. Dette kan være generasjonstraumer, men også energier fra sjeler en ikke kjenner eller det som kalles mørke energier. Tegnet på at en bærer andres energier er slitenhet, utmattelse, smerter og hjernetåke.

Det er lett å tro at en ikke bærer fortrengte følelser eller uløste floker fra barndommen om en spør seg selv i tankene. Går en derimot inn i kroppen, og spør hvordan en har det, vet en om en er i balanse og harmoni eller ikke. Finner en noe i ubalanse, er det sannsynlig at en bærer en fortrengt floke.

Det vi vet er noe vi har erfart. Før vi har erfart at vi kan fikse oss selv, er dette vanskelig å tro. Vi mangler erfaringen, derfor tror vi det ikke.

Veavågen den 1. sept 2024.

Hildur Vea, PhD og Traumeterapeut/psykoterapeut.