Å nei, å nei, å nei

Publisert 6. september 2023

Mitt barnebarn, gutt 21 mnd sier: å nei å nei å nei når noe blir annerledes enn det han tenkte. Det kan være en bil som kjører på bordet, og som faller på gulvet, eller egentlig hva som helst.

Som voksne kan vi gjøre oppdagelser av typen at det var annerledes enn vi trodde. Mitt arbeid med egne prosesser og konstellasjoner har vist meg dette, gang på gang. Det er ikke som vi tror. Og veien ut av relasjonelle floker må vi gå alene, samtidig som det ikke er mulig å gjøre det alene.

Denne faglige refleksjonen tar opp et alvorlig og komplisert tema: når både mor og barn har opplevd seksuelle overgrep. I slike relasjoner er det mange dynamikker som kan overstyre, og skape forvirring og smerte.

Vi starter med mor. En mor som har uløste traumer, vil ha emosjonelle blokkeringer. Disse blokkeringer vil dukke opp i relasjon med egne barn. Ikke hele tiden, men innimlellom. Og barnet vil vanligvis tro det at det er barnet selv som er årsak til at mor reagerer som hun gjør. Barn har ikke mulighet til å forstå dette annerledes. På sikt fører dette til programmeringer i barnet som sitter veldig dypt. Ex: det er noe feil med meg, jeg er verdiløs. Det kan også føre til fortrengte følelser av typen å bli avist, å mangle støtte, være hjelpeløs, sint eller redd. Med andre ord mors uløste traumefølelser kan skape programmeringer i barnet som skader barnet, selv om mor ikke på noen måte ønsket at dette skulle skje. Det er derfor det er så viktig at mødre, uansett alder, rydder opp i egne traumereaksjoner, da dette setter egne barn fri.

DYNAMIKK 1: MORS ULØSTE TRAUMER KAN MEDVIRKE TIL PROGRAMMERINGER HOS BARNET SOM SKADER BARNET, UTEN AT MOR ØNSKER AT DETTE SKAL SKJE.

Seksuelle traumer er både annerledes og ikke annerledes enn andre traumer. De er annerledes av den grunn at smerten sitter veldig dypt, en er ofte krenket i sjelen. Og noen ganger var overgrepene som skjedde så sterke for barnet at de går ut av kroppen. Noen ganger «mister» en deler av sin sjel. Når deler av sjelen mangler, fungere dette som åpne sår. Og når noe trigger såret, kjennes det ut som salt i vanlige sår, det svir og en kan lett miste seg selv, slik en gjorde under overgrepet. Å gå ut av kroppen, en total dissosiasjon er en normal forsvarsreaksjon når noe er utålelig, uutholdelig.

Seksuelle traumer er ikke annerledes enn andre traumer når det gjelder å forløse traumene. Uansett hva en har erfart, har kroppen samme måte å forløse det vanskelige. En må erkjenne det som skjedde, storyen, slik det var. Dette vekker til liv hvordan det som skjedde ble erfart. Når dette forstås i kroppen, og ikke bare i hodet, vil spenningen og blokkeringen som overveldelsen skapte løse seg opp. Det sier seg selv at skal en forløse totalt overveldende følelser, kan dette kun skje gradvis. En må lære å romme en følelse om gangen i egen kropp, eller blir en bare overveldet på ny. En må ha hjelp til dette i starten. Til en har knekket koden hvordan en selv fungerer.

Så lenge en ikke har forløst egne følelser, (= forstått dem kroppslig), kan og vil slike følelser bli trigget. For eksempel en kan gjenkjenne hos andre det en selv har fortrengt. Derfor kan et barn som har opplevd overgrep trigge en mor som også har opplevd overgrep. Trenger ikke handle om samme overgriper. De følelser som trigges, er ofte de samme følelser som overgrepet medførte: avsky, maktesløshet, en blir offer, sinne, angst, med mere.

For barnet er det totalt uforståelig at de trigger sin mor. Og dette kan være en dynamikk som er vanskelig å oppdage og forstå. Mor er jo fra barndommen den som har rett, den som passer på, den som vet alt, den som beskytter. At en selv skal bli syndebukk for noe en aldri har gjort er totalt ubegripelig for et barn. Men like fullt veldig vanlig i familier hvor foreldre bærer på uforløste traumer.

DYNAMIKK 2: BARNET KAN TRIGGE MORS UFORLØSTE TRAUMEFØLELSER. MOR KAN AV DEN GRUNN «BLANDE SAMMEN» BARNET MED SIN EGEN OVERGRIPER, OG DERFOR MØTE BARNET PÅ SAMME MÅTE SOM HUN VILLE MØTT SIN OVERGRIPER. DETTE ER TOTALT FORVRRENDE FOR BARNET, OG DET VEKKER OFTE SKYLD, SELV OM BARNET VET DET IKKE HAR GJORT NOE GALT.

Det er to dynamikker som her beskrives. En er offer – overgriper dynamikk, hvor mor går i offerrollen og gjør barnet til overgriper. Mens det egentlig er mor som er overgriper gjennom å gjøre denne handlingen, og barnet som er det egentlige offeret. Den andre dynamikk er mor-barn fellen. Hvor barnet søker mor (en motor som ikke kan skrus av), og mor avviser barnet. Det mor egentlig avviser er egne uforløste traumefølelser. Men dette kan være skjult for både mor og barn.

Det er vanligere enn vi liker å tro at barn vokser opp og føler seg som syndebukk eller at en er feil, eller totalt håpløs, eller udugelig. Skal vi løse slike floker er vi nødt for å se på dynamikker mellom foreldre og barn. Det burde vært obligatorisk at foreldre til barn som sliter fikk tilbud om psykoterapi. Slik er det ikke.

Samfunnet forsøker istedenfor å ivareta slike barn med å gi samtaler og støtte til barnet. Dette fungerer på samme måte som at en renser en fisk som svømmer i en foruenset sjø. Når en har renset fisken settes den tilbake til samme forurenset sjø. Et annet ordtak vi har er de som gjør det samme hele tiden, og forventer en endring.

Mor og barn er den sterkeste relasjon som finnes for oss. Fordi vi har alle en gang vært ett med vårs mor psyke. Vi har i denne symbiosefasen tatt til oss alle mors programmer, både de bevisste og de ubevisste. Og våre mødre kan som deres mødre igjen være bærer av fortrengte uforløste følelser som oppstod generasjoner tilbake (generasjonstraumer).

Det er stor skam og skyld å ikke være elsket og akseptert av sin mor. Den beste beskyttelse barnet gir seg selv, er å avvise før en blir avvist tilbake. Barnet kan ubevisst bygge opp en mur som det lever bak. Ved å stenge ute egen følelser (ubevisst), håndteres en eller umenneskelig situasjon. Når en senere i livet skal bygge ned denne mur, er det lett å gå i offerfellen. Det er lett å ha medfølelse med seg selv hvorfor det er slik, en husker gjerne mange krenkelser fra mor. Å huske krenkelser er det vi kaller å forstå med hodet. Men ingen følelser forløses med å forstå med hodet, kun når vi forstår kroppslig kan vi forløse slike dype smerter. Det doble i slike situasjoner er at en samtidig både må jobbe med hva en egentlig selv følte (erfarte) når det og det skjedde i relasjon med mor, OG SAMTIDIG ta tak i den muren en selv har bygget opp. Det er kun vi selv som kan bygge ned det vi selv har bygget opp. Og uansett hva en føler, er det alltid kun den som eier følelser som kan løse dem opp.

DYNAMIKKER: Å GÅ I OFFERROLLEN (en stuck posisjon), SOM BÅDE MOR OG BARN KAN GÅ I. En annen dynamikk er Å OVERSE SIN EGEN ROLLE HVORDAN EN SELV MEDVIRKER TIL Å OPPRETTHOLDE DEN/DE DYNAMIKKER SOM ER UUTHOLDELIGE FOR BEGGE. Vi må alle selv ta oss ut av offerrollen, og vi trer inn i de skoene som har vært offer og tar ansvar når vi slutter å skylde på andre, slutter å forklare vår smerte med det andre har gjort.

Andre grep for å komme ut av skjulte dynamikker er at vi trenger avstand. En skilpadde kan ikke erfare hvordan det er å være på land så lenge den svømmer i sjøen. Slik er det også for mennesker som fanges i skjulte dynamikker. Vi trenger avstand for å se klart hva som er det usynlige edderkoppnettet. Vi trenger også kunnskaper. Og den beste kunnskap om eget liv får en gjennom konstellasjoner, hvor representanter for deler i ens egen psyke viser på gulvet hva som skjer. En vil da få mulighet til å forstå hva som skjer.

Når en ser på gulvet:
# at en mor avviser sitt barn og barnet hele tiden søker mor, avdekkes mor – barn fellen. Og en forstår den skyld en er fanget i som en ikke kommer ut av.
# at en mor er sint på barnet, uten at barnet har gjort noe galt, forstår en at en kan være fanget i offer – overgriper dynamikk
# at en mor avviser egne barn, orker ikke nærhet, forstår en at en som barn kan trigge sin mors uforløste traumer, og en kan forstå at det er mor som sliter psykisk, og ikke slik mpr hevder at det er noe galt med en selv.
# at barnet er avvisende på mors forsøk på kontakt. Dette kan skje om barnet er fanget i offer- fellen.

Til slutt vil eg si at ingen kan løse opp i slike floker alene. En trenger hjelp fra en terapeut som kan romme både følelser og dynamikker som er innvolvert. Hvis bilen din er en gammel lada, og bilverkstedet du oppsøker bare kan fikse elektriske biler, hjelper det lite om merkeverkstedet har et navneskilt med gullbokstaver.

Alle som sliter vet i sitt hjerte om de får den hjelp de trenger. Eller om de må gjøre noe annet i tillegg. En vet også om en selv tar de grep som må gjøres for å sette seg selv fri. Den som eier smerten, er den som har ansvart for å løse denne opp.

Veavågen den 6. september 2023.
Hildur Vea, PhD