Publisert 5. juli 2023
Barn som aksepteres som den de er, utvikler en robust psykisk helse. Er det så enkelt? Ja det er faktisk enkelt. Sannhet er alltid enkel. Vi gir våre barn en sterk og robust psykisk helse om vi støtter våre barn til å bli den de er, samt at vi ivaretar deres behov for trygghet og omsorg.
Mange av oss har vokst opp i hjem hvor foreldre var mer opptatt av oppdragelse enn å bli kjent med den en er som menneske. Det er smertefullt å vokse opp i et hjem med en følelse av at en ikke betyr noe. En kan lett føle seg verdiløs. Det viktigste er likevel at når en vokste opp uten å bli speilet som den er er, vil en heller ikke selv bli kjent med seg selv.
Mange har vokst opp med speilbilder fra de voksne som er nokså forvridde. Eg husker at i barndommen på tivoli hadde de speil som kunne gjøre en tykk, eller lang eller gi et bilde av en forvridd kropp. At det samme skjer i relasjoner mellom barn og voksne forstod eg ikke da.
Dersom ens foreldre ikke har en trygg kjerne, dersom de mangler kontakt med egne sanne følelser, vil de lett trigges. Og når en trigges er det overlevedelene som styrer bevisstheten. Freud kalte denne delen for underbevissthet. Overlevedelene tar ikke ansvar for egne følelser. For å kvitte seg med følelser som ikke passer med det idealbilde en har av seg selv, blir de ubehagelige følelsene projisert på andre. Vanligvis de mennesker som er rundt en selv, ofte barna. Barna kan da vokse opp med en tro at det er noe galt med en, og de kan bli mennesker som alltid tar på seg ansvar og skyld, blir overytere, perfekte, snille hjelpsomme, de er programmert til å tenke slik, og har ofte aldri stilt spørsmål med denne «sannheten».
Å ta inn som voksen at barnas reaksjoner (symptomer) ofte er et speilbilde av sine omgivelser er ganske sterk. Når eg tok min første utdanning i konstellasjoner skrev eg min avsluttende oppgave om dette tema. Eg jobbet da med mødre som opplevde at deres barn slet med noe (magevont, uro, sinne og slike ting). Og ved å jobbe med mødrene, uten at barna var med på samtalen, fant vi frem til forståelser og endringer som mødrene kunne gjøre. Alle fem mødre som var med i oppgaven sa at de merket en positiv endring hos barna etterpå. Etter en samtale!
Dette tema er like aktuelt i dag som det var i 2013. Her er en god artikkel skrevet av Tore Renberg, som setter fokus på at vi medisinerer normale tilstander hos de unge. Vi kan ødelegge våre barns psykiske helse om som voksne er speil som forteller dem det er noe galt med dem, når de strever. Det er normalt å ha det vanskelig i livet innimellom. Og dersom dette sykeliggjøres, kan det få katatrofale følger for ungdommens psykiske helse. Filmen Medicating normal tar opp samme tema men fra en annen vinkel, nemlig hvor ekstremt vanskelig det er for unge å bli fri for medisiner. Anbefaler at du bruker 90 minutter av livet ditt, og 40 kroner, til å se denne filmen (dansk tekst).
Refleksjonen starter med spørsmålet er det så enkelt?. Utfordringen vi som samfunn har er at de fleste mangler evnen til å møte andre som de er, uten å trigges av de som tenker annerledes eller går sine egne veier. Tenk etter: hvor mange relasjoner har du hvor du kan være deg selv fullt ut. Relasjoner hvor du er avslappet og trygg, og derfor også åpen for kontakt og nye innsikter. De fleste av oss har flest relasjoner hvor en må passe seg for å ikke trå noen på tærne, såre noen.
De som mangler en trygg kjerne er ofte veldig sårbare. Eg fikk senest i går en påminner om dette i en konstellasjon. En av personene sa at hele tiden, du kritiserer meg, du angriper meg, mens det som skjedde var at vedkommende ble snakket vanlig til. Noen mennesker er så skjøre at alt som sies til dem oppfattes som kritikk. Denne overlevestrategien med å bli fornærmet og såret, stenger for all ekte kontakt. Og dersom en vokser opp i et hjem hvor ens foreldre har en slik skjør psyke, så er det ikke plass for at barna skal få være den de er. Min forståelse er at foreldrene kan ha stor nytte av å gå i terapi når barna sliter. Når foreldre har indre ro og det godt med seg selv, er dette speil som gjør at barna har indre ro og det godt med seg selv.
Det er ikke det som sies, men resonansen som oppfattes mellom foreldre og barn. Det er derfor meningløst å si til ungene: slapp av, mens en samtidig sender ut en stress energi som er uutholdelig. Ingen barn kan slappe av når energien i rommet er en uttholdelig stress energi. Andre sier til barna at en vil de skal ta egne valg, leve sitt eget liv, samtidig som en selv ikke klarer å ta valg som er gode for seg selv. Dette er dobbel kommunikasjon. Vi programmeres av våre foreldre, bevisst og ubevisst. Foreldre er våre speil, enten speilene styrker oss eller svekker oss.
Som voksne kan vi heldigvis selv ta tak i oss selv, og omprogrammere oss, dersom vi vokste opp med forvrengte speil. Overflod av kjærlighet til seg selv er antidot til narsissime, skriver Ross Rosenberg i boken The human magnet syndrome, som handler kjærlighetsfellen (medavhengig og narisssist forhold).
Fallgruven om en ikke fikk egne behov dekket som barn og opplevde forvridde speil, er å bli offer og klandre ens foreldre for livet slik det ble som voksen. En slik tilstand er det som kalles stuck. En er stuck så lenge en klandrer andre for EGNE FØLELSER. Uansett hva en har opplevd og opplever, er det ens egne følelser som skaper ubehag og spenninger.
Metaforisk er dette tilsvarende som å skite i buksa. Alle i omgivelser kan kjenne at det lukter stramt, men det er kun den som har skiten i buksa som blir sår i baken. Når en ikke vil eie egne følelser, oppstå spenninger, uro, smerter, tankestress, kort sagt det vi kaller symptomer. Når vi erkjenner egne følelser og egne erfaringer, faller kroppens reaksjoner til ro. Som foreldre kan vår energi opplevs av barna som opprørt hav eller som stillhet. De fleste barn opplever begge deler, men dersom det er nesten alltid opprørt hav, og nesten aldri indre stillhet, vil dette gi avtrykk på barna.
Så selv om ens foreldre gjorde ditt eller datt, eller selv om de verken gav deg ditt eller datt, så handler dette alltid om egne følelser. Å ta et oppgjør med barndommen handler ikke om noe annet enn å møte seg selv som barn og som voksen samtidig. Det handler ikke om å snakke med mor eller far, selv om noen kan ha behov for også dette. Det handler først og fremst om å forløse egne følelser, slik at de ikke trigges, slik at en kan bli et klart speil for egne barn og barnebarn.
Veavågen den 5. juli 2023.
Hildur Vea, PhD