Publisert 3. mai 2026
En dynamikk jeg har observert gjennom mange år er hvor lett det er for mennesker å sympatisere den som fremstiller seg selv som offeret, selv om det er de som begår urett mot andre, og starter problemet. Vi kjenner alle noen som er mestre i å få andres sympati, og som kan slippe unna med det meste. Ofte er dette personer som har laget så mye støy når de ikke får viljen sin, at andre har gitt opp. Om en lar manipulatoren styre, kan de andre ha fred.
Arketypisk er problemet: » den usynlige bråkebøtta».
En person mangler penger, og stjeler 100 kroner.
Den som eier de 100 kronene, sier dette er mine penger, og tar pengene tilbake.
Bråkbøtta vil da gråte foran andre, fordi de mangler penger, og klandre den som tok pengene tilbake.
Når det gjelder penger, som eksempelet foran viser, klarer de fleste å se den som forsøker å manipulere med tårene. Men i hverdagen er dette mønsteret mye mer skjult. Det kan være at den usynlige bråkebøtta:
En annen variant av dette mønsteret, er at en sympatiserer med bråkebøtta, fordi en synes synd på dem, på grunn av den negative oppmerksomhet de får på grunn av sine handlinger. Her er dynamikken helt annerledes, fordi her er det egne uløste følelser som blir trigget. En tenker hvor fælt det ville vært å kjenne på den skam og skyld som bråkebøtta får rettet mot seg, og så fremstiller en seg selv som en medfølelende person, som ikke klander noen.
Min forståelse er at både hat og medfølelse i slike situasjoner ikke gir noen løsning. Det tjener verken den som begikk urett eller den som er det rettmessige offeret. Fordi; å hate bråkebøtta stenger aktiverer bråkebøttas forsvar, og de vil da verken kjenne på skyld og ta ansvar for den urett de har begått. Når mennesker møter bråkebøtta med en medfølende og tilgivende holdning, kan bråkebøtta føle at de ikke trenger rydde opp. Dette løser heller ikke noe. Eneste som kan hjepe bråkebøtta, er at de får hjelp til å ta ansvar for sine handlinger.
En slik hjelp kan være å møte både bråkebøtta og det rettmessige offeret med en nøytral holdning. En dømmer ingen før retten har dømt den, men samtidig tolereres heller ikke den urett bråkebøtta har gjort mot andre. Først når bråkebøtta opplever at han/hun ikke blir forhåndsdømt, kan de tåle å møte sine egne handlinger.
Jeg har sett dette skje gjennom konstellasjoner mange ganger. Personer (representanter) kan da tåle å bli konfrontert med grusomme handlinger, til og med mord, og være i stand til å ta ansvar for det de har gjort. Det er viktig at en konfronteres uten angrep, men med fakta. Fordi angrep gjør at en aktiverer forsvarsmekanismer. Og vårt forsvar har et fokus, sikre at vårt selvbilde ikke svekkes. Bråkebøtta kan derfor lett benekte fakta eller pynte på sannheten, om de er aktivert inn i overlevelse. Det er kun sannhet som setter oss fri. Dette gjelder i våre nære relasjoner, men også i det offentlige rom.
I det siste er det avdekket stor korrupsjon i Norge. Det er våre skattepenger eller våre oljepenger som er brukt på uredelig vis. Siden vi betaler skatt, er vi indirekte en part i dette. Dette berører oss alle på et vis. En av reaksjonene jeg ser når de store avsløringer kommer, er Stokholmsyndromet. Mange klarer ikke ta til seg at personer de har sett opp til er bråkebøtter, og de later som om det som skjer, ikke har skjedd. De jakter på en selfie, som de kan trone med i sosiale setteringer. Andre fremstår som den gode og medfølende person, som kan tilgi det meste. Men som du skjønner når du leser denne refleksjon, er denne reaksjonen kanske like skadelig for en løsning som de som hater bråkebøtta.
Vi trenger oppgjør ved urett. Fordi når en erkjenner sannhet faller energien til ro. Om dette ikke skjer, vil både de berørte parter og deres omgivelser kjenne på ubalansen på ulike måter. Vi kan derfor risikere at barn og barnebarn blir lidende, på grunn av forfedres handlinger. Det er en form for generasjonstraumer, som er skjult for de fleste. Det kalles innvikling når en ubevisst er bærer av skjebnen til en annen person. Min erfaring er at vi må løse oss fra andres energier, før vi klarer å forløse våre egne traumefølelser. Kroppens sannhet, men også andre metoder er gode til å løse mennesker fra innviklinger. Innvikling er en skjult dynamikk, den kan være vanskelig å opppdage, men vanligvis lett å forløse. Det er hjelp, ingen trenger gjennoppleve forfedres synder.
Det å ta et oppgjør ved urett, virker i kroppen på samme måte som sann tilgivelse. Fordi når en erkjenner det som var, slik det var, vil blokkeringen og de problemer den skapte løse seg opp. En føler da ikke lenger på de vanskelige følelser som urett kan skape i oss. Den andre form for tilgivelse, som er å si til andre jeg tilgir deg, uten å ha forløst de vonde følelsene, vil gi en indre konflikt. Når noen sier det kan jeg ikke tilgi, er dette et sant utsagn. Dilemma er imidler tid at så lenge en bærer på e vonde følelsene, er det i egen kropp disse følelsene herjer. Løsningen ut av dette er å forløse egne følelser, uten å si til andre eller seg selv at den urett en opplevde var greit.
Veavågen 3. mai, 2026
Hildur Vea, PhD
Psykoterapeut og livskunstner