Publisert 8. mai 2026
I den siste tiden har lokalavisen hatt flere artikler om stort arbeidspress hos lærere, førskolelærere og helsepersonell. Mange går på jobb selv om de er syke, da de vet at det mest sannsynlig ikke vil være noen vikar som erstatter dem om de er borte. Ansvaret for elever eller pasienter gjør at en strekker seg langt. En liker jobben sin, men makter ikke arbeidspresset.
Innimellom møter jeg disse menneskene på terapirommet. Erfaringen herfra er at de som sliter med stress og utmattelse stever både med forhold på jobben, men også med ting i seg selv. Ofte er det slik at jobben trigger det som er uløst i en selv. Kanskje er det ikke tilfeldig at en velger å jobbe med mennesker. Mange sier at de valgte et slikt yrke for å gi barn eller pasienter bedre erfaringer enn de selv hadde. Dette er en fin holdning, men kan være vanskelig å leve, dersom en ikke har forløst sine egne traumer.
Jeg har selv vært en av de som slet så mye i hverdagens krav at jeg ble syk av det. Først trodde jeg at dette var urimeligheter på jobb som jeg ikke taklet lenger. Men reisen med å bli frisk viste meg noe annet. Det jeg egentlig slet mest med var barndomstraumer og ekteskapet, ikke masete unger og jobbens krav. Jeg ble sliten på jobben, fordi situasjoner her trigget det som var uløst i meg selv. Jeg forstod ikke dette, fordi jeg trodde jeg jobbet med meg selv, og hadde allerede gjort dette i 20 år (fra 25 – 45 år). Det jeg ikke forstod den gang, var at all endring som bare skjer i venstre hjernebevisstheten, skaper ingen varig endring eller fred. Det jeg egentlig hadde holdt på med var å skifte mestringsmåter, som er overlevestrategier. Det var først når livet raste totalt, og jeg ikke var i stand til å jobbe på et år, at jeg forstod at jeg måtte endre rotårsaken, om jeg ville ha helse og livet mitt tilbake.
Jeg har i dag gått veien fra uhelse til helse. Valget jeg tok var å leve sannhet. Sannhet setter fri. I forhold til personlige traumer, vil fortrengte følelser løse seg opp når de erkjennes og aksepteres, slik at energien fra følelsen kan flyte fritt i kroppen. Med andre følelser må integreres i kroppen for å bli fri. Når en tar en slik reise, løse opp i egne floker og leve sannhet, vil en etter hvert forstå meningen med eget liv, og hva eget livsoppdrag er. Vi er født for å lære noe, utvikle noe i oss selv, og å gjøre noe for andre. Det er kun vi selv som kan finne ut hva dette er, det kommer innenfra når en er klar for å leve ut dette oppdraget.
Ved å forløse egne sabotører, og å leve egen sannhet i samsvar med det ens livsopdrag er, vil en erfare at en har nok energi, nok penger, mening i livet, og en kan kjenne på en indre fred og harmoni. For å lykkes må en knekke noen indre koder, en må forstå forskjell mellom høyre og venstre hjernebevissthet. Dette betyr i praksis å forstå forskjell når en lever i samsvar med sitt ego og når en lever i samsvar med sin sjel. Når en blir kjent med høyre hjernebevisstheten og sjelen, vil en erfare at ego og sjel smelter sammen til en kraft, og en får et fokus, en tanke, en stemme i hodet. En er da ikke lenger plaget av det indre stress, eller den tvil som oppstår når en tenker to motstridende tanker.
Så tilbake til de som er slitne og jobber med mennesker. Det er en vei ut av denne situasjonen, men veien er helt annerledes enn en tror. Fordi
Løsningen handler om å forstå hvorfor en egentlig blir sliten på jobben. Finne rotårsaken og løse denne. Hvis en blir trigget på jobben, er det en annen situasjon enn det som skjer på jobben som må løses.
Min erfaring er at alle våre vansker har en naturlig forklaring. Og at når vi har løst våre floker, vil de vansker flokene skapte løse seg opp. Men, det krever innsats, ofte over tid.
Tittelen på innlegget er hvem har ansvar for hva. Er det samfunnet, er det jobben, er det foreldre og mangler og traumer i oppvekst, eller er det en selv som må ta tak og fikse seg selv. Den eneste løsning er faktisk det siste, fordi de andre alternativene er å sette seg selv i en offerrolle. Å være offer er en makteløs posisjon. En finner ikke den løsning som tilgjengelig.
Jeg har ofte undret meg over hva det er som hindrer oss i å ta tak i oss selv. De svar jeg har funnet er:
– at en er overveldet, og en må ut av overveldelse for å klare å løse egne floker
– at en ubevisst plasserer seg i en offerposisjon, og ser ikke at en kan hjelpe seg selv ut av hengemyra
– at en mangler kontakt med egen spirit (egen vilje), og at en lar hensyn til andre gå foran hensyn til seg selv
– uforløste traumer, morssår og farssår gjør at en lever i overlevelse, istedenfor å leve, og at en da ubevisst tar de valg som ikke gir ubehag, og som heller ikke løser en fra flokene
– de tips en får fra andre handler om trening, mat, yoga, og slike bra ting. De færreste forstår at de selv kan løse rotårsaken til ens vansker, når har dette som fokus.
Som terapeut og livskunstner er mitt fokus å lære klienter å lytte til seg selv og å gjenkjenne kroppens sannhet. Dette er som å lære alfabetet om en skal lære å lese.
Slik jeg forstår livet nå, er vi her for å finne tilbake til oss selv, og å lære å skape et liv som er godt for oss selv. Det er fullt mulig å jobbe mange timer og ha overskudd når dagen er ferdig, når en står godt i seg selv, og den jobb en har samsvarer med den en er som person og det livsoppdrag en har.
Veavågen den 8. mai 2026
Hildur Vea, PhD
Psykoterapeut og livskunstner.