Publisert 27. mars 2024
Sabotørene våre er deler av oss som holder oss tilbake, som hindrer oss i gjøre det vi lengter etter å gjøre. Det er mange fellestrekk mellom fortrengte følelser og sabottørene. Fordi fortrengte følelser skaper overlevedeler, som er deler i oss som hindrer oss i å erkjenne egne erfaringer. Overlevedeler gjør at vi benekter og fortrenger egen sannhet. Og skal en forløse slike sabotører må en fjerne årsaken til dem. Det vi forløser er en kroppslig prosess. Å bare jobbe med tankene er ikke nok. Det er ofte i kroppen plagene som det uforløste skaper, sitter. Som uro, smerter og spenninger. Disse løser seg opp når vi forløser våre floker kroppslig.
Triggere er ofte en indikasjon på at en bærer på fortrengte følelser. Eller lever en usannhet. Noen trigges i sinne, andre til frustrasjon, andre til utmattelse eller tristhet. Variasjon er stor. Søk hjelp – floker som oppstår i relasjoner, løses lettest og best i trygge relasjoner.
Andre sabotører sitter enda dypere. De kan være programmeringer som vi har etablert. Det å tro på noe som er en usannhet er en form for sabotør. Den vanligste form for programmeringsfeil er at vi tar opp i oss måter å tenke og leve på, som passer for andre, men ikke for oss selv. Slike programmeringer kan være vanskelig å oppdage, dersom måten å tenke på er normal i samfunnet.
Det tredje dypeste laget som styrer våre sabotører er våre egne erfaringer. Noen av oss vokser opp med emosjonelt umodne foreldre. Noen har foreldre som skylder alt som skjer på ungene, og ungene vokser opp med en følelser av at det er noe galt med meg. Men slik sabotører kan også være at dersom en har opplevd at tillit til andre mennesker er brutt, så kan en mangle tillit i nåværende relasjoner. En kan også mange tillit til egen kraft, av den grunn at en mangler erfaring for at en har denne kraft i seg.
De fleste mennesker tror (kun) det en har erfart, og dersom en har vokst opp med en følelse av at en selv var verdiløs, at en ble tatt for gitt, at en fikk kjeft når en forsøkte å gjøre noe, kan slike erfaringer skape deler i oss som sier ikke prøv å gjøre det, det er ikke for deg. Disse delene er der for å beskytte oss, og de oppstod i en tid da dette var nødvendig. Når den tiden er over, vil de samme delene fremstå som sabotører.
Eg ble for alvor opptatt av sabottørene i vår psyke høsten 2023. Da opplevde flere ganger i konstellasjoner at flotte oppegående mennesker søkte hjelp fordi de ville hjelpe seg selv, og samtidig saboterte de for seg selv. Eg observerte også at det var vanskelig å forholde seg til at at de sabotørte for seg selv. Å forstå at det var de selv, og ikke andre, (som foreldre og overgripere), som var knuten de stod fast i, var nesten ikke til å fatte. Fordi det var også og samtidig sterke deler som ville hjelpe dem ut av egne plager.
Noen barn vokser opp med foreldre som er emosjonelt umodne og av den grunn kaotiske i sin væremåte mot egne barn. Siden alle barn tar opp i seg foreldres psyke de første 6-7 leveår, blir en god dose kaos integrert om en har emosjonelt umodne foreldre. I praksis betyr dette at en mangler redskaper til å forholde seg til livets normale hendelser. Ubalansen som oppstår er for noen at de blir overfølsomme, og satt ut av egne følelser hele tiden. Andre igjen stenger helt av for følelser, og blir handlingsorienterte. De har som regel noe på gang hele tiden. Begge grupper mangler evne til å bare være, til å finne den indre roen.
Uansett hva vi har opplevd er våre følelser våre egne, og det er vi selv som må forløse dem. Våre programmeringer er også våre egne, og vi må selv endre disse. For at vi skal forstå oss selv bedre, vil eg ta med litt kunnskap om emosjonel umodne foreldre. Dette er foreldre som ikke evne å gi barna sine den støtte barnet trenger for å utvikle seg til emosjonelt sunne voksne mennesker. Lindsay C. Gibson, 2015, deler emosjonelt umodne foreldre inn i fire grupper:
1. Emosjonelle foreldre. Dette er foreldre som overinvolverer seg, ofte med egne bekymringer, og som forventer at egne følelser skal kontrolleres med at andre ikke gjør noe som kan bekymre dem. De er ofte sårbare og krenkbare, og andre må ofte gå tilpasse seg (= gi opp seg selv) når de er sammen.
2. Handlingsorienterte foreldre. De kan være tvangsmessig målretta og alltid travle. De søker det perfekte både for seg selv og egne barn. De er kontrollerende og manipuleren, og det er vanskelig for deres barn å finne støtte for den de egentlig er, samt å få ta egne valg. Foreldres perfeksjonisme overstyrer.
3. Passive foreldre. Dette er den konflikt sky varianten, som holder seg passiv i bakgrunnen uansett hva som skjer. De kan være så passive at de ikke griper inn dersom barna utsettes for vold og overgrep, fordi de ser den andre veien. De bagatelliserer andres problemer.
4. Avvisende foreldre. Dette er foreldre som ikke tåler emosjonell nærhet, og som ikke ønsker at deres barn skal bry dem. Deres toleranse for andres behov er lik null, og de kan ikke snakke vanlig med egne barn. Deres interasjoner er å snakke til og ikke med, (gi kommandoer), eller isolere seg selv fra andre. De tåler lite før de trigges. De viser vanligvis liten interesse for egen familie. De foretrekker å få være alene og gjøre sine egne ting.
Husk at alle fire modellene er mønstre som oppstår hos foreldre fordi de ikke har løst opp i egen floker. Vi snakker derfor om generasjonstraumer. Hadde foreldrene fått den emosjonelle støtte de trengte som barn, hadde de ikke utviklet overlevestrategiene.
Eg har selv vokst opp med passive avvisende foreldre. Siden det var få grenser og nesten ingen samhandling i barndommen, tok det lang tid for meg å forstå at mine spenninger og min uro handlet om akkurat dette, en lengsel etter omsorg og ivaretakelse. Når en forstår hva en har erfart, åpner det seg en mulighet for å heale dette. For meg tok det lang tid å skifte fokus fra foreldres behov til mine egne behov. En av programmeringene var akkurat dette, at siden ingen så MEG, så eg heller ikke meg selv. Eg så alle andre, ble en pleaser.
En annen programmering var at alt var min feil. Og eg kom ikke ut av denne floken før eg forstod at eg var fanget i offer – overgriper dynamikk med begge foreldre. Dette betydde i praksis at det var helt nytteløst å snakke med dem om noe som helst som var utfordrende for meg. Hadde eg det vanskelig, ble dette omgjort til noe som smertet dem mer enn meg, da dette trigges deres skam. Som barn hadde eg ingen mulighet til å forstå disse dynamikkene. Den enste forklaring eg da hadde var at eg selv var feil.
Det har vært tre lag med sabotører å forløse i egen psyke. Disse lagene er:
1. Fortrengte følelser
2. Programmeringer som var usanne
3. Kaotisk grums, tilstander som utvikles over tid når en mangler støtte og omsorg.
Det er egne følelser og mine programmeringer i forhold til egne erfaringer som er løsningen når en vil ut av de kroppslige plager som emosjonell omsorgssvikt gir. Vi trenger informasjon om hvordan foreldre var og hva de har gjort. Men vi kan snakke oss bort fra oss selv om vi fokuserer for mye på den urett vi har erfart. Faren her er å bli et offer, da et offer er en avmaktsposisjon. Den healende posisjon er den voksne som tar ansvar for å heale den smerte en opplevde i barndommen.
For meg har det vært hjelp å se det store bildet. At eg kom hit for å lære noe, utvikle min bevissthet, og siden eg fikk null hjelp til å utvikle en trygg kjerne som barn, ble dette en stor floke, men mange følgefeil, i min psyke. Flokene i vår psyke er som en motor vi aldri kan skru av. Det er en kraft i sjelen vår som søker balanse. Og for meg har denne floken pushet meg til å finne frem til en trygg kjerne i meg selv som voksen. Og eg er i dag glad for den styrken som denne reisen har gitt meg.
Noe som ofte trigges hos klienter som jobber med egne floker er frykten for at de selv kan ha påført egne barn psykiske sår, noe en mest sannsynlig har gjort, fordi det er slik generasjonstraumer virker. Den gode nyhet er at om en tar tak i egne floker, kan en stoppe strømmen av generasjoners uløste floker. Når generasjonsfloker løses, kan de virke begge veier i generasjonene, både ens egne foreldre og egne barn kan få det bedre.
På Sofia Senteret tilbyr vi samtaler og workshop for de som søker hjelp til å forløse fortrengte følelser, endre programmeringer eller tilstander som saboterer for oss. Velkommen. Her en lenke til booking.
Veavågen den 27. mars 2024.
Hildur Vea, PhD og Traumeterapeut.